Eivind Skår Ertesvåg 
Noen ganger kan det som virker som en ubetydelig handling, ha stor betydning. Både for deg selv og for menneskene rundt deg.
En mann la nylig ut en historie på Facebook. I den skildrer han en liten, men allikevel så viktig og hjertegod handling.
Her er historien, fritt oversatt fra engelsk.
Jeg satt og spiste lunsj på en restaurant i nærheten av arbeidsplassen min. Jeg tenkte over hvor tøft det hadde vært den siste tiden og hvor lei jeg var av det jeg holder på med. Jeg driver et anleggsfirma og har aldri følt at jeg har utgjort en forskjell i folks liv.
Jeg satt der og syntes synd på meg selv idet en pen kvinne kom inn i restauranten. Hun så ut til å være rundt 25 år. Hun satte seg ved et bord. Hun ventet på en venninne.
Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at hun prøvde å skjule seg for resten av gjestene. Det stakk til i magen min. Hun hadde begynt å miste en god del av håret. Cellegiften hadde satt tydelige spor.
Jeg så hvordan hun anstrengte seg for å virke uberørt. Men det var vanskelig for henne. Jeg følte med henne. Jeg kunne forestille meg hva hun gikk igjennom. For jeg visste en del om den smerten hun følte.
Du skjønner, jeg mistet konen min, mitt livs store kjærlighet, for noen år siden. Jeg så hvordan min kone visnet, sakte men sikkert. Derfor følte jeg at jeg måtte gi den unge kvinnen et slags håp. Men hvordan? Hva kunne jeg gjøre?
Da slo det meg.
Jeg tilkalte en av servitørene og fortalte at jeg ville spandere lunsj på kvinnen og venninnen hennes. Men de måtte ikke få vite at det var meg som betalte maten deres. Jeg måtte få lov til å være anonym. Så ga jeg servitøren en lapp som jeg ville at den unge kvinnen skulle få etter måltidet.
På lappen stod det:
«I dag var det noen som syntes at du er vakker. Noen syntes smilet ditt lyste opp rommet. Noen syntes øynene dine gjorde verden til et litt bedre sted. I dag var det noen som brydde seg og som ville at du skal vite. Nyt resten av dagen din, vakre, unge dame.»
Om lag 15 minutter senere ba kvinnen servitøren om regningen. Jeg så på når hun fikk vite at maten var blitt betalt for. Hun spurte hvorfor, og av hvem. Servitøren ga henne lappen jeg hadde skrevet og forklarte at personen som hadde betalt lunsjen ønsket å være anonym.
Jeg så på mens hun leste lappen. Øynene hennes ble fylt med tårer. Så lyste ansiktet hennes opp i et smil. Et stort, vakkert og håpefullt smil. Og hun rettet seg opp, som om hun ikke brydde seg om hvem som så henne.
Det viktige er ikke hvor store husene våre er, hvor mange biler vi har eller hvor mange penger vi kan tjene. Nei, det handler ikke om det. Du skjønner, alt handler egentlig om hvor mye vi bryr oss og om hva vi gjør, selv om det får noen til å føle seg vakker bare for et øyeblikk.
Jo, lunsjen kostet noen dollar. Men det vakre øyeblikket – magien – var helt gratis.
Det koster så lite å gjøre noens dag litt bedre. Og selv om gleden kan være kortvarig, i en så alvorlig situasjon, betyr den så veldig mye. Er du ikke enig?
Del gjerne denne historien med dem du kjenner.