Jean Thompson sto foran klassen sin på første skoledag etter høstferien. Hun fortalte en løgn til femteklassingene. Som mange lærere gjør, så hun dem inn i øynene og sa at hun var glad for å se alle igjen.
Hun forklarte at hun elsket dem alle like høyt, og hadde sett frem til å møte alle igjen. Men det var en løgn. For på tredje rad satt en gutt ved navn Teddy Stoddard.
Frøken Thompson klarte ikke å like Teddy. Han gikk dårlig overens med de andre barna, han hadde alltid skitne klær, luktet dårlig og var rett og slett vanskelig å like.
Det hadde gått så langt at frøken Thompson hadde tatt seg selv i å nyte øyeblikkene hvor hun kunne sette en rød strek under svarene til Teddy når hun rettet oppgaver og prøver. Det var heller ingen andre elever eller lærere som likte Teddy, og frøken Thompson forsto de godt.
På skolen hvor frøken Thompson jobbet, hadde hun krav på seg om å gjennomgå journalen til alle elevene. Dette var en type journal hvor alle lærerne som underviste kunne legge inn resultater eller bemerkninger om elevene. Frøken Thompson leste alltid Teddys journal sist. Da hun denne dagen åpnet Teddys journal, fikk hun seg en overraskelse. Hun bladde tilbake i journalen av nysgjerrighet og leste et notat som Teddys lærer i første klasse hadde registrert:
«Teddy jobber flittig med skolearbeidet, er veloppdragen og rett og slett en glede å omgås.»
Lærere fra andre klasse hadde skrevet:
«Teddy er en praktelev. Han er godt likt av sine klassekamerater. Dette til tross for at moren hans er alvorlig syk og han har det tøft på hjemmebane.»
Læreren fra tredje klasse skrev:
«Teddy fortsetter med sin gode innsats på skolen, men morens død har gått hardt inn på han. Han forsøker å gjøre sitt beste, men faren er lite interessert i gutten og jeg er redd Teddy vil få en uheldig utvikling dersom det ikke blir tatt grep.»
Frøken Thompson bladde seg videre i journalen. Hun kom til notatet fra læreren som hadde Teddy i fjerde klasse. Der sto det:
«Teddy er tilbakeholden og virker lite interessert i skolearbeid. Han har ingen venner og sovner ofte i timene. Han er frekk i munnen og kan fort bli et problem.»
Frøken Thompson forsto nå hva problemet handlet om. Men det nærmet seg raskt jul og det var mye som skulle gjøres. Det var bare en dag igjen før juleferien startet da frøken Thompson leste seg gjennom journalen.
Frøken Thompson gikk tilbake til klassen sin. Hun ble møtt av en klasse som ville overrekke henne julegaver. Alle gavene var fint innpakket, med pene sløyfer og fine kort. Alle utenom Teddys gave. Den var pakket inn i gråpapir, og Frøken Thompson fikk vondt av å måtte åpne gaven foran alle de andre elevene.
Noen av de andre elvene begynte å le da hun åpnet gaven fra Teddy. Den inneholdt et armbånd som var tydelig misfarget og gammelt, samt en halvtom parfymeflaske. Hun stilnet elevenes latter da hun proklamerte hvor pent armbåndet var. Hun tok det på seg mens hun sprayet litt av parfymen på håndleddet.
Teddy sto like bak henne, og sa: «Frøken Thompson, nå lukter du akkurat slik som mamma pleide å lukte.»
Da alle elevene hadde forlat klasserommet, begynte Frøken Thompson å gråte. Fra denne dagen av sluttet hun å undervise i lesing, skriving og tale. Istedenfor begynte hun å undervise barn. Frøken Thompson brukte ekstra energi på Teddy.
Hun oppdaget at jo mer interesse hun viste for gutten, jo mer livlig ble han. Jo mer hun skrøt og oppmuntret han, jo raskere responderte han. På dager hvor Teddy oppførte seg ufordragelig, tenkte frøken Thompson tilbake på parfymen og guttens forhistorie. På slutten av skoleåret var Teddy blitt en av klassens flinkeste elever.
Ett år senere fant frøken Thompson en lapp under døren sin. Den var skrevet av Teddy. Han beskrev henne som sin favorittlærer gjennom alle skoleårene. Det gikk ytterligere seks år før frøken Thompson fikk en ny lapp fra Teddy.
Han skrev at han hadde fullført ungdomsskolen, med best resultater av alle i klassen. Han skrev også at hun fremdeles var den beste læreren han hadde hatt og takket hun for støtten.
Tre år etter dette, fikk hun enda et brev. Teddy hadde nå fullført videregående.
Fire år til gikk før frøken Thompson hørte fra Teddy igjen. Nå hadde Teddy tatt en bachelorgrad.
Men historien ender ikke der. Det kom enda et brev til frøken Thompson dette året. Teddy forklarte at han hadde møtt en jente som han skulle gifte seg med. Han skrev at faren hadde død for noen år siden, han var dermed foreldreløs. Nå lurte han på om frøken Thompson kunne sitte ved hans side under bryllupet, på plassen hvor foreldre vanligvis er plassert.
Frøken Thompson stilte selvfølgelig i bryllupet, og hun hadde på seg det gamle, misfargede armbåndet som hun hadde fått av Teddy for mange år siden.
Denne historien er hentet og oversatt fra Rogerknapp. Vi vet ikke om den er ekte eller oppdiktet, men moralen i historien viser at du kan ha en enorm innvirkning på et annet menneskes liv.
Tenk på det mens du spaserer videre på din sti i livet. Del gjerne historien videre på Facebook.