Marte Frimand 
Amerikanske Jessica Diggins tok OL-gull i lagsprint i 2018. Hun har VM-gull og 6 seirer i verdenscupen. Men ingen visste at Jessica slet med en alvorlig spiseforstyrrelse som holdt på å ta livet av henne.
Jessica Diggins lanserer nå biografien «Brave Enough» i forbindelse med verdenscuprennet hjemme i Minnesota 17. mars. I boka forteller hun at hun hadde en lykkelig og trygg barndom. Hun begynte tidlig med langrenn, og det viste seg at hun var et stort talent. Jessica beskriver seg selv som perfeksjonist.
«For å være «perfekt», ville jeg ikke ha noe kroppsfett, noe jeg nå vet at verken er sunt eller realistisk, og særlig ikke sunt for unge jenter som vokser og går igjennom puberteten. Men jeg trodde det var sånn jeg måtte være, så jeg begynte å være hard med meg selv», forteller Jessica i et intervju med NRK.
Det var ikke et valg
«Når jeg kom hjem fra trening og spiste et mellommåltid, begynte jeg å tenke at «jeg skulle ikke ha spist det», og så gikk jeg ut og løp. Det er syklusen – du spiser noe du tror er for mye, og så prøver du å kvitte deg med maten ved å trene og forbrenne kaloriene», forteller Jessica.
«Det som er skremmende er at det ikke føltes som et valg. Jeg satt der og prøvde å gjøre leksene mine, og jeg følte at jeg ikke kunne sitte stille, jeg kunne ikke fokusere, jeg kunne ikke gjøre noe før jeg hadde løpt en tur. Det var tvangsmessig, jeg måtte gjøre det, ellers kunne jeg ikke puste, jeg kunne ikke komme videre med dagen min», sier Jessica.
– Kommer til å ta livet av meg
Jessica beskriver det hele som at hjernen hennes var kidnappet. Hun begynte å kaste opp maten, og kastet opp stadig oftere.
«Jeg begynte å spise mat som var lettere å kaste opp, som ikke ville skrape opp halsen min. Det var en avhengighet, det føltes som jeg var ute av kontroll. Jeg måtte bare fortsette. Jeg kunne ikke slutte, sier hun.
«Jeg vet at spiseforstyrrelsen min kunne ta livet av meg. Likevel kunne jeg ikke stoppe», skriver Jessica i boken sin.
Nå håper hun at boken hennes kan hjelpe andre som er i samme situasjon. I ingressen til boken skriver hun:
«Bevissthet rundt spiseforstyrrelser er veldig viktig for meg. Statistisk sett kjenner vi alle minst en person som har eller vil lide av en spiseforstyrrelse i løpet av livet. Som med så mange andre utfordringer i livet; jo mer vi lærer og forstår om ting, jo mer kan vi hjelpe hverandre gjennom det.»
Eating Disorders awareness week is really important to me, and hopefully to you as well! Statistically, you know at least one person who has or who will suffer from one at some point in their lifetime. As with many challenges in our lives, the more we can learn, understand and find compassion, the more we can help one another through the rough patches.
Til slutt begynte Jessica i behandling ved «The Emily Program», og hun ble gradvis bedre. I dag er hun helt frisk.
Trykk gjerne på likeknappen nedenfor for å spre budskapet til Jessica.