Anne C. Olsen 
Rever som ler og en skrattende gorilla? Mennesker er faktisk ikke de eneste som ler.
I en amerikansk studie i tidsskriftet Bioacoustics har to forskere analysert et stort antall dyrelyder, og ifølge dem er svaret klart:
Dyreriket er fullt av latter, eller i det minste noe som ligner veldig på det – spesielt blant pattedyr, som hunder, katter og primater, men også hos visse fuglearter.
Dette skriver University of California, Los Angeles (UCLA) ifølge det danske nettstedet Videnskab.dk i en pressemelding.
Professor Greg Bryant og studenten Sasha Winkler finkjemmet eksisterende faglitteratur om dyrs lekeatferd, på jakt etter omtale av vokale signaler som betyr lek – eller det som kan betraktes som latter.
Forskerne fant slik vokal atferd under lek dokumentert hos minst 65 arter. Listen deres inkluderer en rekke primater, kyr og hunder, rever og sel, samt tre fuglearter, inkludert parakitter og australsk skjære.
– Dette arbeidet illustrerer godt hvordan et fenomen som tidligere ble antatt å være unikt for mennesker, viser seg å være nært knyttet til atferd som deles med em rekke arter, sier Bryant.
På jakt etter kjente trekk ved lekelyder lette forskerne etter informasjon om hvorvidt dyrenes vokaliseringer ble registrert som støyende eller tonale, bråkete eller stille, høye eller lave, korte eller lange, og om det var et enkelt anrop eller et rytmisk mønster.
Evolusjonært gammelt vokalt signal
Det er mye eksisterende dokumentasjon om kroppsspråk blant dyr under lek. Apekatter av ulike arter har for eksempel det som er kjent som «lekefjes».
Forskerne skriver i artikkenel at siden det som utgjør «lek» i store deler av dyreriket er temmelig ujevnt og dessuten også kan ligne på slåssing, så kan eventuelle lekelyder bidra til å understreke at de ikke er aggressive i slike øyeblikk.
– Når vi ler, gir vi ofte informasjon til andre om at vi har det gøy og inviterer også andre til å bli med. Noen forskere har antydet at denne typen vokal atferd deles av mange dyr som leker, og som sådan er latter vår menneskelige versjon av et evolusjonært gammelt vokalt signal for lek, sier Winkler.
Mens Winkler og Bryant sier at ytterligere observasjon og forskning på vokaliseringer ville være fruktbart, bemerker de også at slike observasjoner kan være vanskelig å få tak i i naturen, spesielt for dyr som kanskje kan ha roligere lyder for å symbolisere lek.
