For mange voksne vekker barndomsminnene bilder av sykler slengt i grøftekanten, gjemsel mellom husene og timer med lek uten voksne som organiserte hvert minutt.
I dag ser hverdagen annerledes ut for mange barn.
Lege og spesialist i barne- og ungdomspsykiatri Charlotte Lunde mener den frie leken har fått for liten plass – og at vi bør ta utviklingen på alvor.
– Vi må heve lekens status, sier hun til Aftenposten.
Fri lek har fått mindre plass
Lunde er aktuell med temaet fri lek og barns utvikling, og mandag 14. september deltar hun på et arrangement ved Litteraturhuset i Trondheim om nettopp lek og praktisk klokskap.
Bekymringen hennes handler ikke bare om nostalgi.
Evalueringen av seksårsreformen viser at lek på barnas egne premisser har fått mindre plass i norske førsteklasserom.
I 2001 svarte sju av ti lærere at de brukte mye tid på lek initiert av barna selv. I 2021 var andelen falt til litt under halvparten.
Samtidig har leken blitt mer organisert og lærerstyrt.
Mener lek trener barn på livet
Lunde beskriver fri lek som langt mer enn bare tidsfordriv.
I et miniforedrag hos Utdanningsdirektoratet peker hun på at lek bidrar til at barn øver på ferdigheter de trenger gjennom livet.
Blant annet trekker hun frem såkalt risikolek – der barna klatrer, løper, tester grenser og lærer hva kroppen mestrer.
Hun mener denne typen lek kan hjelpe barn til å forstå egen frykt, vurdere risiko og bli mer robuste.
Skjermen tar stadig større plass
Samtidig vokser dagens barn opp i en langt mer digital hverdag enn tidligere generasjoner.
FHI beskriver skjermer, digitale plattformer og teknologi som en stadig større og mer naturlig del av barns og unges liv.
Lunde har selv advart mot en utvikling der mer av barnas tid foregår foran skjerm, mens den frie leken får mindre plass.
Hun har tidligere tatt til orde for det hun beskriver som behovet for en slags «grasrotbevegelse» for mer lek.
Men her er det viktig med en nyanse.
FHI har gjennomgått forskningen på skjermbruk og barns utvikling, og konkluderer med at det fortsatt mangler gode studier som gjør det mulig å slå fast sikre årsakssammenhenger.
Det er altså ikke vitenskapelig grunnlag for å si at skjermbruk alene forklarer endringene i barns psykiske helse eller utvikling.
Ikke bare mindre skjerm – men mer plass til noe annet
Debatten handler derfor ikke nødvendigvis om at skjerm i seg selv er «farlig».
Flere forskere har også påpekt at det kan være mer nyttig å se på balansen i barnas hverdag enn å stirre seg blind på et bestemt antall skjermminutter.
Forsker Christer Hyggen ved OsloMet har blant annet argumentert for at man bør se på forholdet mellom skjerm, fysisk aktivitet, læring, søvn og annen fritid.
Og akkurat her møter dette Lundes poeng:
Når skjerm, organiserte aktiviteter og voksenstyrte dager fyller stadig mer, blir det mindre rom for den uplanlagte leken.
Barn trenger tid de får eie selv
For Lunde er fri lek nettopp aktivitet som barna selv styrer.
Det innebærer at de finner på reglene, løser konflikter, tester grenser og bestemmer hvordan leken utvikler seg.
Voksne trenger ikke nødvendigvis stå klare til å styre hvert eneste steg.
Budskapet hennes er derfor enkelt:
Barn trenger ikke bare flere organiserte aktiviteter.
De trenger også tid der ingen voksne har bestemt hva som skal skje.
Og kanskje er nettopp det noe av det som har blitt vanskeligere å få plass til i den moderne barndommen.
