Legen forteller at babyen deres vil dø – «Hvis jeg bærer henne frem, kan vi donere organene hennes?»

Graviditet kan være en vanskelig ting. I løpet av 9 måneder, gjennomgår mors kropp en haug av endringer, noe som etterlater varige arr. Det kan være en følelsesmessig drenering  i 9 måneder, men graviditet er en vakker ting når, du på slutten av alt, får komme hjem med en vakker baby. Gleden av å bringe nytt liv til verden gjør det verdt det.

Men hva med de mødrene som ikke får ta med hjem en baby på slutten av de 9 månedene? Den følelsesmessige smerten av en graviditet som ikke går slik som den skal er uten sidestykke.

Keri Young er en mor som måtte oppleve dette. Hun fikk vite at babyen hennes var hjernedød og ville dø etter fødselen. Allikevel bestemte hun seg for å bære frem barnet.

Hennes mann, Royce, skrev en hjerteskjærende post på Facebook for å forklare hvorfor.

Les hans emosjonelle hyllest nedenfor.

Foto: Facebook

En kveld nå nylig gjorde jeg meg klar til å dra på en forretningsreise. Før jeg reiste så jeg min vakre kone sove fredelig på sofaen.

Jeg så på henne ligge der, med en stor mage hvor datteren vår sparket på innsiden. En datter som ikke vil leve mer enn noen få dager, og det bare overveldet meg å tenke på hvor utrolig denne kvinnen er. Jeg er en forfatter, så når jeg føler noe, har jeg en tendens til å skrive det ned. Så jeg fant frem telefonen min og begynte å skrive hva jeg tenkte.

I kveld sitter jeg tusen mil unna konen min. Jeg sitter på et hotellrom. Jeg tenker på henne, savner henne fem sekunder etter at jeg har forlatt huset.

Jeg tenker tilbake på det øyeblikket hvor vi fant ut Eva ikke var perfekt. Jeg tenker på den forferdelige følelsen av å få vite at babyen vår ikke har en hjerne. 30 sekunder etter denne beskjeden ser konen min opp på legen og sier:

«Hvis jeg bærer henne frem, kan vi donere organene hennes?»

Jeg husker at legen vår la hånden på Keris skulder og sa: «Å kjære, det er så modig av deg å si.»

Jeg var uten ord og helt knust. Men denne kvinnen løftet meg ut av øyeblikket og jeg sto bare i ærefrykt for henne. Jeg var en tilskuer til mitt eget liv, så en superhelt finner sine superkrefter.

I bokstavelig talte det verste øyeblikket i hennes liv, da hun fikk vite at hennes baby kom til å dø, tok det henne mindre enn ett minutt å tenke på noen andre og hvordan hun kan hjelpe.

Det er en av de mest kraftfulle tingene jeg noen gang har opplevd.

I de åtte årene vi har vært gift (og 15 år sammen) har jeg hatt mange øyeblikk hvor jeg har tenkt: «Denne kvinnen er jeg gift med, heldige meg.» Men dette var annerledes. Det slo meg at ikke bare er jeg gift med min aller beste venn, men til et virkelig bemerkelsesverdig, spesielt menneske.

Foto: Facebook

Hele denne prosessen har vært tøff, men jeg bevitner jo bare det hele fra utsiden. Keri har vært i skyttergravene hele tiden, følt hvert lille spark, hver hikke og hver rull. Hver dag får hun påminnelser om at hun bærer en baby som vil dø. Ryggen verker. Hennes føtter er ømme.

Men lyset i enden av hennes ni måneder tunnel vil ende opp i et mørke hun aldri har følt før et par timer eller dager etter at Eva er født. Hun er den som kommer til å forholde seg til alt som følger med. Som å få melk i brystene og gjenoppbygge kroppen. Alt uten en kosete, myk, vakker nyfødt baby å se på for å minne deg på at det var verdt det.

Vi har gjort vårt valg om å bære frem Eva av mange grunner, men først og fremst for å donere hennes organer. Vi sier ikke at vi er perfekte mennesker, men Eva fortjener å se sin mamma og pappa.

«Det tar liv for å redde liv.»

Det er en annen familie der ute som håper på et mirakel for deres baby, vel vitende om andres barn må dø først. Eva kan være et mirakel.

Foto: Facebook

Vi nærmer oss målstreken, og mens det kommer til å bli fantastisk å møte Eva, kommer det med en pris. Vi vil dra til sykehuset for en fødsel, og dra hjem uten en baby.

Jeg ville definitivt endret dette hvis jeg kunne. Jeg vil at min datter skal bli perfekt. Jeg vil at hun skal blåse ut lys på sin første bursdag. Jeg ønsker å se henne knalle hodet i bordet mens hun prøver å lære å gå. Jeg vil at hun skal komme til meg med mobilregningen. Jeg ønsker å se henne gå ned midtgangen i kirken. Jeg ønsker å endre alt dette, så inderlig. Men jeg kan ikke. Dette er vår virkelighet. Og det er ingen som kan stoppe det.

Når sønnen vår blir skadet og får vondt hører jeg Keri spørre han: «Er du tøff? Er du modig?» Og den lille gutten vil nikke på hodet og si: «Jeg tøff! Jeg modig!»

Jeg ser på Keri akkurat nå, og jeg trenger ikke engang å spørre. Hun er tøff. Hun er modig. Hun er utrolig. Hun er bemerkelsesverdig.  Og på en eller annen måte, er hun min kone. Ikke det at jeg trengte en forferdelig situasjon som dette for å faktisk å innse det, men det gjorde at jeg fikk lyst til å fortelle alle andre om det.

Del ektemannens rørende ord.