Eivind Skår Ertesvåg 
Søndag 20. juni 2010 var Maria på stranden med de andre jentene fra klassen. De feiret bursdagen til en av Marias klassevenninner. Lene lå og døste i stua da hun ble vekket av sirener. Det er nå 13 år siden Lene Varming mistet sin 14 år gamle datter, Maria.
Det er i den danske podcasten «Min kærlighedshistorie» Lene forteller om hva hun gjorde med kjærligheten til datteren etter at hun mistet henne. Episoden, som er omtalt av det danske nettstedet Ude og Hjemme, handler derfor ikke om kjærligheten mellom to personer – men om kjærligheten til en person som ikke lenger er her.
Maria hadde syklet over planovergangen på jernbanelinjene 100 meter hjemmefra. Hun hadde fått solen i øynene og hadde musikk i ørene – dermed hørte hun ikke alarmsignalet eller så toget komme. Lene forteller at hun hørte det som ble fortalt henne – men klarte ikke å ta det inn over seg.
Da Lene og Marias far fikk se datteren på sykehuset noen timer senere sto Lene og forsøkte å varme Marias kalde hånd. Etter hvert som den grufulle ulykken sank inn, skjønte Lene at hun ikke kunne fortsette som før.
– Jeg hadde en så fysisk kjærlighet til Maria at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med den. Så jeg måtte gjøre noe. Det var ikke mulig for meg å bare fortsette å leve som før, for da ville Marias død bli meningsløs. Jeg måtte finne en mening, og ganske raskt ble det plantet i meg at den meningen skulle være å hjelpe andre i sorg, sier hun ifølge Ude og Hjemme i podcasten.
Det tok tid før den nye virkeligheten sank innover Lene. Hun kunne rope og tilby hva som helst. Men Maria ville aldri komme tilbake. Det hun kunne ta kontroll over var hvordan livet uten Maria skulle se ut.
– Jeg tenkte: Hva om det hadde vært omvendt? Hvis det var jeg som hadde dødd og Maria som var blitt igjen? Hva skulle jeg ønske meg når jeg så ned på henne? Jeg vil gjerne se henne lykkelig og velge livet. Så jeg bestemte meg for at jeg ville få litt glede tilbake i livet mitt, sier Lene.
– Det gikk faktisk flere måneder. I begynnelsen forsto jeg det bare i små øyeblikk. Som om kroppen min hjalp meg og bare åpnet opp for et par sekunder. Så ble det lukket igjen, sier Lene, som opplevde at disse glimtene ble lengre, inntil hun sto overfor hele virkeligheten.
– Jeg har stått og ropt til Gud: «Gi meg et mirakel.» Jeg tenkte at Gud var den eneste som kunne endre dette, og jeg var klar for å forhandle. Jeg ville gjøre og gi alt.
Hun begynte å omfavne de små gledene i hverdagen, og sortere vekk ting som ikke gjorde henne bra. Samtidig tok hun utdanning som psykolog, og hjelper i dag andre som rammes av sorg. Nettopp det er en enorm tilfredsstillelse. I prosessen har Lene funnet troen på seg selv og fått oppleve en ny kjærlighet – egenkjærligheten.