Det er ikke alltid vi mennesker klarer å møte andre mennesker med et åpent sinn. Vi er rask til å dømme andre før vi kjenner historien deres eller egentlig vet hvem de er. 

Historien nedenfor illustrerer dette så alt for godt. Ta deg tid til å lese den, og tenk gjennom hva den egentlig forteller deg.

Et sykehus hadde nettopp fått inn en liten gutt som hadde vært utsatt for en stygg ulykke. På grunn av store kapasitetsproblemer måtte sykehuset se seg nødt til å ringe de kirurgene som hadde fri.

En av disse kirurgene ble derfor oppringt mens han var opptatt. Men han ilte avgårde, satte seg i bilen og kjørte til sykehuset. Da han kom frem løp han direkte til operasjonssalen.

Den lille guttens far sto utenfor operasjonssalen og ble forferdet da han så kirurgen som kom løpende:

«Hvorfor i alle dager er du så sen? Sønnen min kjemper for livet der inne – dette er ikke akseptabelt,» ropte faren til kirurgen.

Kirurgen forsøkte å beholde roen og svarte med mild tone:

«Beklager så mye, jeg har egentlig fri men kom så raskt det lot seg gjøre. Nå må du være så snill og roe deg ned slik at jeg kan få gjøre jobben min.»

Den opprørte faren klarte imidlertid ikke å roe seg ned, og fortsatte med å rope til kirurgen:

«Hvordan i alle dager skal jeg kunne roe med ned? Hva om det var din sønn som lå der, hadde du vært rolig?»

Kirurgen forsøkte det beste han kunne for å roe faren.

«Det er ikke alltid vi kan utrette mirakler, men jeg kan love deg at jeg skal gjøre mitt ytterste for å redde gutten din.» 

Faren mumlet at det er lett å snakke om å roe seg ned når det ikke er ens eget barn som er i livsfare.

I flere timer opererte kirurgen på den lille gutten. Endelig kom han gående ut av operasjonssalen. Han så på faren og smilte: «Du kan ta det helt med ro. Alt gikk etter planen og sønnen din vil bli helt bra igjen.» 

Kirurgen hadde dårlig tid og måtte løpe videre. Han sa til faren at dersom han lurte på noe så kunne han snakke med sykepleierne.

Faren gikk bort til en av sykepleierne med et olmt ansiktsuttrykk. Han spurte henne:

«Hva er det med han der? Er han alltid like arrogant? Kunne han ikke brukt ett eneste minutt til å fortelle meg mer om hva som har skjedd med gutten min?»

Med tårer i øynene svarte sykepleieren:

«For noen dager siden døde sønnen hans i en trafikkulykke. Han var midt i begravelsen da han ble oppringt for å hjelpe sønnen din. Han løp fordi han vil gå tilbake til sin egen sønn grav.»

Vi vet ikke om denne historien er sann, men vi synes budskapet er så godt at det er verdt å dele. Aldri døm en annen person før du kjenner alle omstendigheter. Del gjerne historien videre dersom du ble rørt.