mandag, oktober 26, 2020

Marianne (21) om hverdagsrasismen: – «Sånne som deg burde bruke munnbind!»

Mest lest nå

«Sånne som deg burde bruke munnbind!»

Slik starter Marianne Hong Sanderud innlegget sitt som den siste uken har skapt et enormt engasjement på Facebook. Den 21-år gamle jenta forteller om en hverdagsrasisme hun har levd med hele livet.


«Mitt navn er Marianne Hong Sanderud, jeg er 21 år gammel og jeg er adoptert fra Kina. Jeg ble funnet i gatene i Yibin, underernært og i kritisk tilstand. Deretter ble jeg plassert på barnehjem, mine nåværende foreldre fikk aldri komme inn på selve barnehjemmet, overrekkelsen av barna skjedde i en annen bygning. Vi har med andre ord ingen informasjon eller innsikt i hvordan forholdene faktisk var på barnehjemmet.


Vi vet ingenting om hvordan jeg hadde det, eller hva som skjedde i løpet av den tiden jeg var der. Jeg kan heller ikke med full nøyaktighet vite når eller hvor jeg er født, eller av hvem. Det eneste jeg vet er at jeg ble forlatt av de menneskene som skulle være mest glad i meg. Til tross for en annerledes start på livet har jeg klart meg bra, og det pleide jeg å være så stolt av, men i det siste har jeg tatt meg selv i å ikke være stolt lenger.


Kommentaren ovenfor om å bruke munnbind fikk jeg i mars, lenge før oppfordringen om bruk av munnbind ble aktuell i Norge. Dette var en tid hvor nettet kokte over av noe som kunne ligne en ny #metoo-bølge, men denne gangen handlet bølgen om at rasismen lever i beste velgående. Hvorfor legger jeg ut dette nå og ikke i forbindelse med rasismemarkeringen for George Floyd? Jo, enkelt og greit fordi jeg ikke turte.

Jeg har opplevd rasisme hele livet, men vi er nå inne i en tid med mye usikkerheter og et stort hat. Det florerer med konspirasjonsteorier knyttet opp mot virusutbruddet i Kina, rasismen og hatet har med andre ord økt, og det har jeg fått kjenne på.


Det er ikke gøy når folk kommer og kjefter, og sier at jeg burde bruke munnbind. Eller at folk spør om jeg er prostituert, tilbyr tjenester som massasje med mer, eller om jeg er her i Norge for å gifte meg med en rik og gammel mann.»
Det er ikke gøy å storme ut av klasserommet i tårer, og at kontaktlærer ringer hjem til mamma og pappa og forklarer at det oppstod en heftig diskusjon i klassen i dag, med et litt «uheldig» ordvalg.


Det er ikke gøy å bli sjikanert og latterliggjort. Idrett ble fort et fristed hvor jeg trodde jeg kunne se bort fra ulikhetene mellom meg og de andre, men heller ikke der har jeg fått være i fred. Jeg husker veldig godt en fotballkamp hvor noen tilskuere ropte etter meg og lagde lyder hver gang jeg løp forbi og var involvert i pasningsspillet. I hele 45 minutter fikk de stå der og holde på, og det aller verste var jo at jeg ikke kunne forstå hvorfor de gjorde det, for jeg spilte jo en god kamp den dagen. Den dagen skjønte jeg at det ikke handlet om hvor bra jeg presterte, jeg innså at det ikke spilte noen rolle hvor god jeg ble i noe, for jeg kom aldri til å bli norsk nok uansett.


Jeg har blitt kalt for au pair, thaidame, prostituert og innvandrer. Dere kunne ikke tatt mer feil av meg, men det gjør så utrolig vondt å bli kalt det likevel. For relevansen i hva som blir sagt spiller ingen rolle. Det at noen i utgangspunktet velger å angripe meg fordi at jeg ser ut som jeg gjør, er vondt i seg selv. Det som er enda vondere med rasisme er at det er jeg som må bære skammen. Ja, du leste riktig- det er jeg som må bære skammen. Med dette mener jeg at personer som slenger kommentarer ikke er mottakelige for å høre etter når jeg står opp for meg selv. Det spiller ingen rolle hvor høflig jeg er, eller hvor flink jeg er til å formulere meg. Innerst inne vet jeg jo at det er de som burde skamme seg, men problemet er at menneskene som er i stand til å si noe sånt ikke eier skam. Derfor ender det dessverre alltid opp med at det er jeg som skammer meg mest.


Dette er veldig vanskelig å snakke om, for familie og nære venner er jeg jo bare Marianne. Og det er jo det jeg vil være, og ved å fortelle hva jeg opplever er jeg redd at folk skal se enda mer annerledes på meg enn det de kanskje gjør fra før av.


Poenget mitt er at rasisme skjer, jeg har ramset opp noen tilfeller av rasisme som har skjedd på skolen, på venterommet, på matbutikken, på fotballbanen, på T-bana og på treningssenteret. Det er jo nå i skrivende stund at jeg innser at disse tilfellene skjer overalt, og det er veldig skadelig! Jeg kunne ha skrevet så veldig mye mer, men avslutningsvis vil jeg bare si til deg som antok at jeg bare var ei «thaidame» som skulle gifte meg; jeg er faktisk student. Jeg er snart ferdig med min første bachelorgrad, og du gir meg motivasjon til å lese dobbelt så mye av pensum.


Til alle som slang dritt i skolegården, takk for motgangen. Jeg vokste opp fort og forstod viktigheten av gjensidig respekt og jeg forstod den store innvirkningen ord kan ha på mennesker.
Til deg som truet meg så mye at jeg ble redd, på grunn av deg begynte jeg med kampsport i 2017, og jeg sitter her med en norgesmestertittel. Takk for begynnelsen på et idrettseventyr, nye drømmer og nye ambisjoner.


Og helt til slutt, til deg som ba meg om å bruke munnbind for fem måneder siden; jeg gjør det nå, og det bør du også!

«Sånne som deg burde bruke munnbind!» Mitt navn er Marianne Hong Sanderud, jeg er 21 år gammel og jeg er adoptert fra…

Publisert av Marianne Hong Sanderud Torsdag 20. august 2020
Få med deg alle sakene våre! Klikk liker for å følge oss på Facebook

NESTE ARTIKKEL
SCROLL NED

Siste nyheter