Anne C. Olsen 
Nylig ga Marit Bjørgen ut biografien «Vinnerhjerte». Her tar en av Norges kjæreste idrettsforbilder et tilbakeblikk på et liv som langrennsløper.
I tillegg til at leseren får et innblikk i Bjørgens karriere deler hun også tanker hun har gjort seg underveis, for seg selv, om det som blir sagt og skrevet om henne. Og hvilke tanker hun gjør seg nå i ettertid, om utviklingen av idretten, både for unge og voksne utøvere.
Noe av det Marit Bjørgen deler er svært personlig. Hun forteller blant annet at hun har hatt depresjon.
– Jeg opplever at det er mer aksept og normalisert at det mentale er en del av det å skape gode prestasjoner. Og når Marit skriver om dette, så blir terskelen for at andre bruker oss mindre. Jeg håper vi har kommet dit at det ikke er så tabu som tidligere, sier fagansvarlig ved Olympiatoppens avdeling for idrettspsykologi, Arne Jørstad Riise til VG.
– Det er veldig fint at det prates om det. I toppidrett hvor det skal presteres maksimalt, så må både kropp, sinn og utstyr være på plass, sier Bjervig til VG.
Etter at hun sanket tre VM-gull fra Oberstdorf for 16 år siden, gikk hun høsten etter mer eller mindre rett inn i en depresjon, skriver avisa.
Det forklares med at det rett og slett skjedde veldig mye i livet til Bjørgen på en gang: Etter at hun møtte Fred Børre Lundberg og ble forelsket i ham, gjorde hun det slutt med kjæresten og samboeren gjennom mange år. Samtidig var bestefaren syk med kreft og lå på St. Olavshospital i Trondheim.
Ringte ofte gråtende til moren
Ryktene hjemme sa dessuten også at hun hadde blitt «stor på det» etter suksessen. Slik Norge har lært Marit Bjørgen å kjenne gjennom en årrekke med imponerende idrettsprestasjoner og likevel den jordnære og gode personen som snakker med journalistene i målområdet, så er det lett å skjønne hvor vondt alt dette må ha vært for henne.
VG skriver at hun ringte hjem til moren og gråt, mange ganger. Men det var først fire år senere hun fikk hjelp.
Det var psykologen Britt Tajet-Foxell er den som forsto at Marit Bjørgen var deprimert. Men hun lot være å bruke dette ordet ettersom hun skjønte det kunne være skremmende.
«Flere år senere, da Marit var klar for å høre det, ble de enige om den diagnosen», står det ifølge VG å lese i «Vinnerhjerte».