Eivind Skår Ertesvåg 
Han har vært ærlig om flaskas grep om livet. Nå deler Rødt-politiker Mímir Kristjánsson (38) hvordan 100 edru dager – og en ny forståelse av seg selv – har endret mer enn bare alkoholinntaket.
I fjor sto Mímir frem som det han selv kalte hele Norges «riksdranker». Han beskrev rusen som et fristed fra angst, stress og uro – men også som en giftig flukt.
Mímir er klar på at hans eget forhold til alkohol er preget av farens livsstil. Kristján Loftsson, Mímirs far, var journalist og periodedranker, en mann som tidvis slet med rus, men som også var en hengiven far.
Selv om faren var sterkt preget av alkoholens makt, var han også et menneske med klokskap og praktisk sans.
– Jeg kan ikke forstå det på noen annen måte enn at jeg har arvet hans forhold til alkohol. Og med det mener jeg at jeg er utrolig glad i å drikke og har ofte behov for det. Det er en uro som gjør at jeg må prøve å stenge verden litt ute, eller kutte ned på tanker selv, har Mímir uttalt i et intervju med Se og Hør.
Nå, over et halvt år senere, er det en annen historie han forteller.
Ved nyttår bestemte han seg for å gi seg selv 100 hvite dager. Det gikk nesten. Men viktigst av alt: Det ga ham en ny innsikt.
– Jeg fikk bevist for meg selv at det går an å ha gode stunder uten å drikke. Og at det faktisk kan være ganske fint, sier han i et større nytt intervju med VG.
– Bedre søvn
Gjennom årets første måneder opplevde Mímir bedre søvn, mer stabilt humør, finere hud og økt tilstedeværelse i livet. Likevel beskriver han også et kraftig sug etter alkoholen – og at han fortsatt kjenner på kampen innvendig.
– Det er som om det bor to ulver i meg. En som vil slippe alt løs, og en som vil ha kontroll, sier han.
Han falt tilbake i gamle vaner på kompistur til Edinburgh, og innrømmer at flere titalls halvlitere rant ned.
En kamp mellom hverdag og helvete
Bakgrunnen for suget, tror han selv, ligger i barndommens erfaringer med en far som drakk. Og i hans egen rastløse hverdag som pendler og småbarnsfar.
– Jeg sover sjelden i samme seng tre netter på rad. Det er vanskelig å skape gode rutiner. Sånn sett har jeg kanskje den verste jobben man kan ha med mine problemer.
Likevel har noe endret seg. Han merker at fylla sliter mer på kroppen enn før, og at han ikke lenger tåler like mye – fysisk og psykisk.
Ikke en moralist
Mímir understreker at han ikke har satt seg på noen moralsk pidestall.
– Men dersom en så slett fyr som meg klarer å ta noen små grep, så kan det være mulig for ganske mange andre, sier han.
Han tør likevel ikke love at han vil slutte helt.
– Jeg har ikke lyst til å være avholds, men kanskje må jeg bli det. Jeg drømmer fortsatt om å få et normalt forhold til alkohol. Om det er mulig? Det vet jeg ikke. Kanskje er det bare en livsløgn.
