Eivind Skår Ertesvåg 
«Du burde ikke trenge å betale dem – besteforeldre bør ønske å passe barnebarna sine,» argumenterte han.
Jeg synes det er rettferdig å si at barnehage er en av de dyreste delene av foreldreskapet. Kostnadene i disse dager skyter i været.
Etter å ha hatt full barnehageplass med vårt første barn – og jeg konkluderte med at jeg i prinsippet jobbet for å betale for barnehagen – bestemte jeg meg for å be foreldrene mine om hjelp med vårt andre barn.
Jeg inngikk en avtale med dem.
Deres respons?
Vel, selvfølgelig ville de! Hvorfor spurte jeg dem ikke før!
Foreldrene mine er pensjonerte og med det følger mye ledig tid. Men den ledige tiden er deres. De kan og bør bruke den til å nyte livet og ikke til å skifte bleier. Derfor var jeg usikker (til tross for deres forsikringer) på å be dem om å ta på seg barnehageoppgavene for vår 22 måneder gamle datter.
De var henrykte. Overlykkelige, faktisk. Men jeg kunne fortsatt ikke riste av meg den lille tvilen i bakhodet om at jeg brukte dem. Jeg tror ikke at besteforeldre automatisk skal gå inn i rollen som sekundære omsorgspersoner.
La meg gjøre dette klart: Jeg snakker ikke om den sporadiske dagen med besteforeldrene – jeg snakker om arbeidsintensive, lange dager som krever planlegging og tålmodighet.
Så, jeg inngikk en avtale. For å få meg selv til å føle meg bedre med situasjonen bestemte jeg meg for å betale foreldrene mine.
Ikke mye, mer som en takk til dem. De ba ikke om noe, og betalingen var helt min idé. Noen uker gikk, og det viste seg at mine foreldre endte opp med å bruke det meste av de pengene på datteren min uansett. Nye klær og leker, mat og utflukter – du skjønner tegningen.
Det var ikke mye penger, men det var noe, og til syvende og sist hjalp det å ha dem der for vår familie på en måte som jeg alltid vil være takknemlig for.
«Min mann var forferdet»
Da jeg fortalte mannen min om min beslutning om å betale foreldrene mine, var han forferdet og krevde å vite hvorfor. Så jeg ramset opp alt jeg nettopp har forklart, men han forble urokkelig.
«Du burde ikke trenge å betale dem – besteforeldre bør ønske å passe barnebarna sine,» argumenterte han.
Jeg prøvde å forklare at det ikke er barnevakt: «det vil spare oss på lang sikt ettersom det er langt fra så dyrt som barnehage».
Til slutt gav han etter, men endret aldri virkelig synet sitt på saken. Han kunne aldri helt forstå at, selv om de fleste besteforeldre elsker å passe barnebarna sine, er det en urettferdig, egoistisk og til og med arrogant antakelse at de bare vil være der i et øyeblikk for å ta på seg rollen som erstatningsomsorgsperson.
Kostnadene til livsopphold påvirker dem også.
Til tross for uenigheten med ham, ville jeg fortsatt gjøre det samme tilbudet. Naboene våre har to små barn – omtrent på samme alder som våre – og deres familie er i utlandet. De har ikke annet valg enn å sette begge jentene i barnehage. Det går ikke en dag uten at de minner meg om hvor heldige vi er som har mine foreldre så nære og at barna mine kan tilbringe så mye tid med dem mens de er unge.
Hva mener du om saken? Bruk gjerne kommentarfeltet vårt på Facebook for å si din mening!
Problemstillingen er sendt inn av en person som ønsker å være anonym til nettstedet Kidspot.