Eivind Skår Ertesvåg 
I en rørende historie om mot og utholdenhet har Maria Broström og hennes datter Majlis kjempet mot kreft side om side. Deres reise har vært preget av utfordringer, men også av håp og fellesskap.
For omtrent to og et halvt år siden begynte Majlis, da nesten fire år gammel, å oppleve vedvarende feber som kom og gikk. Foreldrene, Maria Broström og Per Mettävainio, søkte medisinsk hjelp, men de første testene viste ingen unormale funn.
Da Majlis’ tilstand forverret seg med hevede lymfeknuter og økende tretthet, ble hun henvist til barneavdelingen ved Umeå universitetssykehus. Der fikk familien den hjerteskjærende beskjeden: Majlis hadde leukemi.
– Vi ble innlagt på sykehuset for en grundigere undersøkelse. Det ble tatt utallige prøver for å utelukke den ene diagnosen etter den andre. Da vi endelig fikk vite at vi måtte til Umeå universitetssykehus, begynte vi for alvor å forstå at det kunne være kreft. Det er det eneste stedet det er en onkologisk avdeling, sier Maria som forteller familiens historie til Allas.
En mors kamp
Familien ble i Umeå i mer enn en måned. Behandlingen startet umiddelbart og skal pågå i to år, men mesteparten av tiden kan Majlis få medisin hjemme. Det var deilig å reise hjem igjen etter mange uker hos barneonkologen, men det var også en tung tid.
– Majlis hadde mistet mange av sine ferdigheter. Hun kunne ikke lenger gå, snakket knapt og kunne ikke engang snu seg i sengen alene. Hun hadde en sonde i nesen og var veldig hoven av kortison, sier Maria og fortsetter:
– Jeg ble så trist når folk stirret på henne at jeg nesten ikke ville ut av huset.
Midt i datterens intensive behandling, mens hun var gravid med familiens yngste datter, Märta, begynte Maria å oppleve mageproblemer. Hun avfeide først symptomene som graviditetsrelaterte, men etter vedvarende ubehag og blødninger fra tarmen, insisterte Per på at hun skulle oppsøke lege.
Etter grundige undersøkelser fikk Maria diagnosen endetarmskreft.
– Jeg fulgte med da Maria skulle motta nyheten og mantraet i hodet mitt var: «Bare ikke la dem si at det ikke er noe å gjøre.» «La oss få en sjanse, la oss helbrede det», sier ektemannen Per.
For Maria var den skumleste tanken å ikke skulle få se barna sine vokse opp.
– Jeg er så redd for å måtte forlate barna mine, for å ikke se dem vokse opp. Vi var allerede så tappet for energi på grunn av bekymringene for Majlis, og nå må vi også kjempe mot denne kreften. Det føles tøft. Hvor mye trenger vi å takle?
Sammen i kampen
Til tross for de doble diagnosene, valgte Maria og Majlis å møte utfordringene sammen. De gjennomgikk behandlinger side om side, støttet av familie og venner. Maria startet en innsamlingsaksjon for å kjøpe leker til barneavdelingen ved Umeå universitetssykehus, noe som brakte glede til de små pasientene og ga familien et positivt fokus i en vanskelig tid.
I dag er Majlis ferdig med sin behandling og ser frem til å få fjernet venekateteret sitt. Maria har nylig gjennomgått en operasjon for å fjerne stomien. Familien uttrykker takknemlighet for støtten de har mottatt og gleder seg over å kunne tilbringe tid sammen, selv om de fortsatt føler seg slitne etter de siste årenes påkjenninger.
Det virker som om noen familier bare «får alt». Det er sterkt å lese, og vi sender vi beste lykkønskninger til denne familien. Takk for at dere delte historien deres.
