Eivind Skår Ertesvåg 
Morten Harket (65), den ikoniske stemmen fra a-ha, gikk i går ut offentlig med nyheten om at han har Parkinsons sykdom. I en åpenhjertig og sterk tekst publisert på bandets nettside, forteller han om sykdommen som gradvis har påvirket livet hans – både som menneske og artist.
– En del av meg har villet gå ut med det. Som sagt har det ikke vært problematisk for meg å erkjenne diagnosen; det som har stoppet meg, er hensynet til arbeidsro. Jeg forsøker å gjøre det som best parerer systemets forfall. Det er en krevende balansegang mellom medikamenter og bivirkninger. Det er så mye som skal balanseres for å etterligne kroppens overlegne håndtering av kompleksiteten bak enhver bevegelse, bak håndteringen av sosiale utfordringer og invitasjoner, i det hele tatt å skulle håndtere hverdagene, sier Morten.
Parkinsons sykdom er en kronisk, nevrologisk lidelse som påvirker motoriske funksjoner. I Norge har rundt 13 000 personer diagnosen. For Morten ble hverdagen etter hvert preget av ubalanse mellom medisiner, bivirkninger og en kropp i stadig endring.
Håp gjennom avansert behandling
I 2024 gjennomgikk han to operasjoner med såkalt dyp hjernestimulering (DBS), hvor elektroder ble plassert i hjernen og koblet til et pacemaker-lignende apparat i brystet. Resultatene har vært lovende, og på gode dager er mange av de typiske Parkinson-symptomene nesten borte.
Likevel er ikke alt som før.
Den største utfordringen er stemmen. Den stemmen som har båret «Take On Me» og «Stay On These Roads» ut til millioner, er nå preget av sykdommen.
– Jeg vet ikke. Jeg har ikke lyst til å synge, og det er et tegn for meg. Foreløpig er det ikke kontroll. Jeg er raus i forhold til hva jeg mener funker; jeg venter ikke på å oppnå full teknisk kontroll. Spørsmålet er om jeg kan uttrykke meg med stemmen. Sånn som ting er nå, er det utelukket. Men jeg vet ikke om den vil la seg håndtere lengre frem i tid.
Han snakker åpent om frykten for å miste stemmen, men viser samtidig at han ikke definerer seg fullt og helt som sanger:
– Jeg har endt opp med en ganske fast ansettelse i orkester som syngedame. Men identiteten min er ikke å være sanger. Jeg har mange sider.
Til alle som måtte ta nyheten tungt, har han en tydelig oppfordring:
– Ikke bekymre dere for meg. Finn ut hvem dere selv vil være. Vær gode tjenere av naturen – og pass på miljøet mens det fortsatt er mulig.
Selv om fremtiden som scenekunstner er usikker, utelukker han ikke å komme tilbake med ny musikk. Han spiller fortsatt inn demoer og skriver tekster.
– Jeg liker tanken på å kline til med noe – som Parkinson-pasient og artist. Noe som ikke rimer i det hele tatt.
