Eivind Skår Ertesvåg 
Vi lever i et travelt samfunn i en tid hvor vi ikke alltid er så flink til å verdsette øyeblikkene. Vi blir så opphengt i de daglige gjøremålene og strevet at vi fort kan glemme å tilbringe kvalitetstid med familie og venner. Jobb, trening, og elektroniske duppeditter er alle tidstyver som de fleste kjenner til.
Denne historien om en gammel mann og nabogutten er et godt eksempel på hva som faktisk er det viktigste i livet.
Over telefonen fortalte moren han, «Mr. Belser døde i natt. Begravelsen er neste onsdag.» Minner strømmet gjennom tankene hans. Minner fra barndommen.
«Jack, hørte du hva jeg sa?»
«Beklager mamma. Ja, jeg hørte deg. Det er så lenge siden jeg har tenkt på han. Beklager, helt ærlig; jeg trodde han døde for flere år siden…»
«Vel, han glemte ikke deg. Hver eneste gang jeg traff på han, spurte han hvordan det gikk med deg. Han fortalte alltid om alle dagene du hadde tilbragt på ‘hans side av gjerdet’ som han sa det.
«Jeg elsker det gamle huset han bodde i,» svarte Jack.
«Du vet det Jack, at etter faren din døde så var den i grunn Mr.Belser som var farsfiguren din i oppveksten.»
«Det var han som lærte meg snekring,» sa Jack. «Jeg ville ikke vært i denne jobben i dag, hadde det ikke vært for han. Han brukte mye tid på å lære meg ting han mente var viktig. Mamma, jeg kommer i begravelsen.»
Jack var en opptatt mann, men han holdt sitt ord. Begravelsen var liten og uten stor seremoni. Mr. Belser hadde ingen barn og de fleste av slektningene var allerede døde.
Natten før Jack skulle fly hjem stoppet han og moren opp utenfor det gamle huset til Mr. Belser. De kikket inn vinduet i ytterdøren. Jack måtte ta en pause. Det var som å reise inn i en annen dimensjon, en reise gjennom tid og sted. Huset var akkurat som han husket det; hvert møbel, hvert bilde, alle tingene. Alt var uforandret.
Jack begynte å se undrende ut.
«Hva er det?» spurte moren.
«Boksen er borte,» svarte han.
«Hvilke boks?»
«Det var en liten gullboks som sto på bordet der. Jeg må ha spurt han tusen ganger om hva som var inni. Alt han ville svare meg var at det var tingen han verdsatte høyest.»
Nå var den borte. Alt med huset var akkurat slik Jack husket det, bortsett fra boksen. Han tenkte med seg selv at noen fra familien måtte vært der og hentet den.
«Nå får jeg aldri vite hva han verdsatte høyest i livet,» sukket Jack.
Rundt to uker etter at Jack hadde kommet hjem fikk han en hentelapp i posten. Det lå en pakke og ventet på han.
Tidlig neste dag dro Jack for å hente pakken. Den inneholdt en liten gullboks og en konvolutt. I konvolutten var det en liten lapp og en nøkkel.
Jack skalv på leppene da han leste lappen.
«Når jeg er død vil jeg at denne boksen og dens innhold skal sendes til Jack Bennett. Det er tingene jeg verdsatt høyest i livet mitt.» Lappen var signert Harold Belser.
Jack kjente at hjertet hoppet og tårene presset seg frem i øyekroken. Han låste opp boksen. Der fant han et nydelig lommeur av gull. Han åpnet uret og leste den inngraverte teksten på undersiden av lokket:
«Jack, tusen takk for tiden din! Harold Belser.»
Jack hvisket til seg selv, «Det han verdsatte høyest i livet var….min tid.»
Jack stirret tomt ut i luften i noen minutter, så ringte han kontoret og avlyste alle avtaler de neste to dagene.
«Hvorfor?» spurte assistenten Beth.
«Jeg trenger å bruke litt tid på en venn,» svarte Jack.
«Og forresten, Beth, takk for tiden din!»
Du må ikke glemme at når tiden din kommer så vil ikke arbeidet ditt eller bedriften din ha noe å si lenger, de eneste konstante tingene i livet er familie, venner og kjærlighet. Ikke kast bort tiden din fordi du jager etter et bedre liv med mer penger, for hva betyr egentlig penger dersom de går ut over tiden du får med det som betyr mest?
Tid kan man aldri få igjen, så bruk den med omhu!