Dan Åsen Hansen 
Den russiske by Jaroslavl er dessverre forbundet med store tragedier.
Ikke minst på grunn av den stygge flyulykken i 2011, hvor 37 spillere og trenere fra det ikke ukjente ishockeylaget Lokomotiv omkom. Blant dem den svenske målvakten Stefan Liv.
Men noen år tidligere skjedde det noe annet forferdelig i byen, noe som ikke alle kjenner til, men som innbyggerne i byen nok aldri vil glemme.
Barnegråt fra huset
Da var det en nabo som hørte barnegråt fra et hus noe lenger ned i gaten, men ettersom babyer gjerne gråter i blant, tenkte denne naboen ikke mer over det.
Men ettersom uken gikk, og barnet fortsatte å gråte, både natt og dag, gikk det hurtig opp for naboen at ikke alt var som det skulle være i huset. At det ikke var antydning til liv i huset, og mørklagt, gjorde bekymringen større. De ringte politiet som kom til stedet for å undersøke de mystiske lydene.
Da politiet gikk i huset var det tomt. Menneskene som hadde bodd der tidligere hadde tatt med seg tingene sine og reist.
Det eneste som var igjen – var en liten baby. Helt alene i et mørkt og tomt hus.
Foreldrene sporløst forsvunnet
Politiet antok at den lille piken var rundt 1 år gammel.
Ingen kan vite sikkert hvor lenge hun hadde ligget alene, så politiet overleverte henne til de sosiale myndighetene som umiddelbart satte i gang en undersøkelse for å finne ut hva som hadde skjedd.
De fant ut at barnets navn var Liza Verbitskaya, men foreldrene var sporløst borte, og ingen visste hvor de befant seg.
Lille Liza ble undersøkt av en lege, som konstaterte flere skader. Hun hadde brudd på hoften, var underernært og sterkt dehydrert. Sannsynligvis hadde hun ligget alene i det tomme huset i en hel uke!
Hun var i kritisk tilstand, og det var i begynnelsen uvisst om hun kunne reddes.
Takket være iherdig pleie og behandling begynte lille Liza mot alle odds å komme til hektene igjen. Men reisen tilbake til full førlighet skulle vise seg å bli lang og tung.
Opprinnelig var tanken at Liza skulle overføres til et barnehjem og senere bortadopteres når hun ble utskrevet fra sykehuset.
Men skjebnen ville det annerledes, for mens hun var på sykehuset kom en kvinne ved navn Inna Nika inn sammen med sønnen sin. Han var innlagt, og Inna valgte å være der sammen med ham.
En dag hørte hun et skrik fra rommet ved siden av, og av ren nysgjerrighet kikket hun inn for å se hva som foregikk. Der lå Liza, og hun følte straks det var noe spesielt med den lille piken.
Fra og med den dagen kom Inna på besøk hver dag, og hun hadde alltid med seg nye klær, mat og leketøy til Liza.
Dette pågikk en stund, men så en dag da Inna kom på besøk, var Liza borte. Hvor var hun? Var hun forsvunnet? Og hvorfor?
Inna fant ut at Liza nå ble vurdert som så sterk at hun kunne utskrives, og var overført til et barnehjem i nærheten.
Inna hadde allerede to sønner fra før av, og hadde aldri overveid å adoptere flere barn, men den dagen da Liza ikke var på sykehuset lenger, forsto hun at hun ikke klarte å leve uten den lille piken.
– Jeg ba om adressen til barnehjemmet, og så dro jeg dit så fort jeg kunne, forteller Inna.
Inna startet den møysommelige prosessen med å adoptere Liza, og etter mye papirarbeid kunne Liza flytte inn hos sin nye familie – hvor hun ble høyt elsket allerede fra første dag!
Men problemene var langt fra over. Liza var nå to år gammel, og kunne ikke spise fast føde, og hun var ekstremt redd for høye lyder.
Et år senere kunne hun fortsatt ikke gå ordentlig. Men Inna var mer besluttsom en noensinne, og ville gi den lille piken all den støtte og kjærlighet hun trengte for å komme gjennom den mørke tiden.
Hun meldte Liza på til danseundervisning, i håp om at musikken skulle kunne hjelpe og inspirere henne til å utvikle seg både fysisk og psykisk.
Og det virket! Takket være dansen – i kombinasjon med sin adoptivmors kjærlighet og omsorg – begynte Liza å blomstre og ble et sunnere og lykkeligere barn.
Da hun begynte på skolen var det ingen som skulle tro det var den samme piken som noen år senere var forlatt av foreldrene sine i et tomt og mørkt hus.
På grunn av hennes «eksotiske» utseende tiltrakk hun seg mye oppmerksomhet. Noen av barna i skolen ertet henne og kalte henne sigøyner og «sjokoladeansikt».
Men Liza tok seg ikke nær av hverken blikkene eller de nedsettende ordene.
– Hun skammer seg ikke over hvem hun er. Da hun var liten fortalte jeg henne at mennesker alltid vil stirre på henne, og at hun skulle være forberedt på nettopp det, forteller Inna.
Inna fortalte også til datteren at hun aldri skulle høre på dem som sa stygge ting til henne – for de var bare misunnelige. Liza, som nå er tenåring har vunnet flere talentkonkurranser og skjønnhetskonkurranser – og jobber allerede også som modell!
Hvilken fantastisk kontrast til hvordan livet hennes begynte!
Ettersom modellkarrieren og opplevelsene hennes gjorde henne til en riskjendis i Russland, var det også mange som så henne i nyhetene både på tv og i avisene. Også Lizas biologiske mor, som forsøkte å kontakte henne.
Liza var derimot ikke interessert i noen kontakt, noe som ikke var så rart i og med hun hadde etterlatt datteren for å dø alene, i et tomt og mørkt hus.
Den biologiske moren insisterte på å få se datteren, og mente hun hadde rett til det. Retten mente imidlertid noe annet, og da moren ikke hadde noen god forklaring på hvorfor hun hadde etterlatt datteren får hun ikke lov å kontakte henne igjen. På noen måte!
Det er helt utrolig hva kjærlighet og omsorg kan gjøre. Som å endre et liv som begynte så dårlig, til suksess!
Nå kan vi bare være glade for at Lizas liv er blitt så godt som det er, takket være en snill adoptivmor og en kjærlighetsfull adoptivfamilie. En historie som virkelig burde inspirere andre til å gjøre en forskjell for de som har det vanskeligere enn oss. Del hvis du er enig!