Eivind Skår Ertesvåg 
I desember 1954 tok Barbaras mor med seg den yngste i søskenflokken som talte 11 søstre. De andre ti døtrene ble forlatt i en kald leilighet i St. Louis. De hadde verken vann eller oppvarming. Barbara var bare tre år gammel da hun ble forlatt.
Den nå 72 år gamle Barbara Lane brukte mer enn 40 år på å lete etter sine ti søstre. I et intervju med Daily Mail forteller hun at hun sammen med åtte av søstrene sine ble overlatt til seg selv. Etter at barna hadde vært alene i en iskald leilighet i St. Louis uten vann eller varme i tre dager, innså naboene hva som hadde hendt og tok affære. Naboene fikk varslet Barbaras eldste søster, som hadde giftet seg og flyttet. Men hun bodde ikke nær nok til å gå og den gang kjørte ikke kvinner bil.
Barnas far var ute av bildet. Foreldrene hadde gått fra hverandre. Men den eldste søsteren ringte til katolske veldedige organisasjoner og fikk etter hvert sosialtjenesten til å ta hånd om barna. De endte opp på St. Dominic’s Orphanage. Barbara forteller at hun ikke har noen traumer fra tiden på barnehjemmet.
– Jeg var sammen med søstre som elsket meg og skjemte meg bort, og jeg savnet ikke moren min. Men mine eldre søstre gjorde det absolutt. Traumet mitt var da jeg sto på en liten gresshaug utenfor barnehjemmet og så at en etter en av søstrene mine dro med koffertene i hånden, på vei til noe jeg ikke visste hva var som ble kalt fosterhjem, forteller Barbara til Daily Mail.
Rundt ni måneder etter at søstrene ble tatt inn på barnehjemmet, ble også Barbara og hennes da fem år gamle søster Kay, plassert i samme fosterhjem.
– Det var et voldelig hjem, det var ikke mye screening den gang, forteller Barbara.
I fosterhjemmet ble hun utsatt for psykiske, fysiske og seksuelle overgrep. Hun og Kay var vant til at fosterfaren, som hadde forbindelser til mafiaen, truet dem med revolver.
– Han sa at om vi fortalte noe til noen som helst, ville han drepe oss og alle sammen. Den type ting. Og jeg tror han kunne ha gjort det. Bortsett fra da jeg fylte 14. Da ba jeg han være så snill å ta den pistolen og skyte meg, fordi jeg ikke vil leve lenger, husket Barbara.
Opplevelsene hun og søstrene har hatt, har blitt til boken «Broken Water». I forbindelse med at hun skrev boken, som er en dokumentasjon på hvordan det var å komme i fosterhjem den gangen, intervjuet hun også søstrene sine. Barbara oppdaget at hun og Kay ikke var alene om de traumatiske opplevelsene. Samtlige av søstrene hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep mens de var i fosterhjem.
– Alle elleve av oss opplevde seksuelle overgrep, alle elleve jenter, hvordan er det mulig? Alle elleve av oss i barndommen? Vi bestemte oss for at vi skulle komme frem, vi skulle fortelle historiene våre, bryte hemmelighetsholdet og forhåpentligvis hjelpe andre kvinner, sier Barbara.
Så snart hun lærte å lese, begynte Barbara å lete etter søstrene sine. Men det var det til slutt søstrene som fant henne. Ellen hadde et bilde av Barbara. Bakpå bildet var navnet til fosterforeldrene skrevet. Når Ellen tok kontakt med dem løy de og sa at Barbara og Kay ikke var mer. De var døde. Til slutt klarte Ellen å finne Kay. Og i 1997 ble søstrene samlet igjen for første gang på 42 år.
– Det var som å falle hodestups inn i armene deres. Og jeg lurte ikke på om de ville ta meg i mot, jeg visste at de ville det. Det var som om vi aldri var fra hverandre… det var som om vi hadde vært sammen hele livet, sier Barbara om den utrolige gjenforeningen.