Meningsinnhold 
«Jeg vet det var deg som snitcha. Jeg vet hvor du bor, stakkars deg»
«Snitches need stiches. Jeg har en 9 mm til deg hjemme»
Slik startet et innlegg skrevet av en fantastisk dyktig kollega av meg i november 2019. Solveig var med rette opprørt, sint – ja, hun var forbannet over en ukultur blant ungdom. Dersom en er «snitch», altså en person som rett og slett forteller hvordan verden ser ut eller hvordan sannheten fortoner seg, kan man bli fryst ut, mobbet, eller straffet på annen måte. Solveig oppfordret foreldre til å snakke med hverandre, stå sammen, snakket med oss i politiet. Bakgrunnen var å trygge ungdommene nok til å forstå at det er bra og viktig å stå opp for hverandre, at det er riktig å si ifra. Den klare oppfordringen hennes var overhodet ikke til å misforstå; dann tette foreldrenettverk, snakk med ungdommene, vær tilstede der de er – ikke minst på sosiale medier. Solveig er veldig tydelig.
Skuffelsen er derfor stort når vi opplever at det motsatte skjer. Begrepet «snitch» er dessverre et begrep i samfunnet ikke bare ungdommen bruker. Vi opplever også at voksne bruker begrepet! Foreldre sitter sammen med sine barn og forteller at det er veldig viktig at man unngår å være «snitch». Det er viktigere å passe kun på seg selv, enn å ta ansvar for andre og bry seg om samfunnet som helhet. Så lenge noen foreldre tenker slik, er det et alvorlig faresignal utad i samfunnet.. Det er bedre å ta en utmålt straff, enn at den unge, håpefulle skal bli beskyldt for å være en «snitch». Hvordan vil dette påvirke samfunnet vårt?
Vi skaper usikre ungdommer
Spørsmålet er det vanskelig å svare konkret på. Det som i alle fall er sikkert, er at slik tankegang og opptreden skaper større distanse mellom oss. Vi bryr oss mindre om hverandre som medmennesker. Vi velger å ta vare på oss selv, vårt ego, vår tro på oss selv som «best». Dette er en fare for hvordan vi omgås hverandre, og det er en fare for utviklingen av de gode verdiene vi har i samfunnet. Viktige verdier som omtanke og empati. Barn blir ikke født med empati. Empati må læres og utvikles. Da må vi voksne være gode rollemodeller og gode forbilder. På hvilket tidspunkt skal foreldre forstå at vi skaper usikre, egoistiske, frekke og lite robuste ungdom dersom vi fortsetter å beskytte de fra å ta ansvar? Hvor lenge skal vi skape ofre, sy puter under armene deres og beskytte de fra handlinger de selv må være ansvarlige for? Er det en god idè å ringe til advokaten dersom junior på 15 år har blitt tatt på fersk gjerning etter et tyveri?
Som et alternativ til at han eller hun opplever at foreldre og advokaten ordner opp i, hadde det rett og slett vært helt OK for 15 åringen å ta konsekvensene selv? Rett og slett lære å gjøre opp for seg? Politiet opplever dessverre om igjen og om igjen at det kommer inn «voksne» personer som skal rydde opp. Det skjer ikke i vår familie. Det viktigste blir å dekke over, beholde fasaden og ikke nevne det for bestemor. Hva lærer ungdom av en slik «løsning»? De lærer i alle fall ikke å ta ansvar eller å være ærlige. Mennesker gjør feil. Mennesker opplever å «tråkke litt i salaten». Det er menneskelig, og vi er alle bare mennesker. Men, da må man gjøre opp for seg. Den som skal gjøre opp for seg, er den som er ansvarlig for handlingen eller handlingene.
Politiet opplever at unge gjør «ugagn» rett og slett fordi de kjeder seg. Eller de ruser seg fordi det gir «kick» i en kjip hverdag. Barn og ungdom har veldig vanskelig for å akseptere at noe er kjedelig. Slik har det blitt i en verden hvor vi hele tiden «bombarderes» med inntrykk fra sosiale medier, TV, PlayStation, mobiltelefon, osv. Hele døgnet. Det må skje noe konstant. Det er absolutt ikke farlig for barn og unge å kjede seg. Selvfølgelig gjør elektroniske verktøy hverdagen mer avslappende både for foreldre og barn, men de trenger ikke ha det spennende og morsomt hele tiden. Selv om de blir sinte. Det er faktisk helt greit å bli sint, men ikke lær barn og unge at sinneutbruddet er løsningen på å få det som man vil. Vær i så fall forberedt på mange raseriutbrudd i fremtiden. Det er vi voksne som må tørre å være den som bestemmer i huset, det er ikke barn og unge sin oppgave. Vi må sette grenser, og vi må være tålmodige. Barn og unge trenger derimot noe å glede seg til og glede seg over.
Det trengs ei hel bygd for å oppdra et barn
I den senere tid har det blitt en del fokus i mediebildet på «the village». Det var flere voksne som tok ansvar om oppdragelsen tidligere, og barn hadde flere oppdragere rundt seg. Det var greit å gi tydelige beskjeder når barna oppførte seg upassende. I dag er det dessverre ikke slik i like stor grad. Det har blitt mye vanskeligere for barnehageansatte, lærere, politi, eller naboer å «snakke til» andres barn. Vi opplever i samfunnet dessverre at foreldrene blir irriterte eller sure på den som snakker til barnet eller ungdommen. Det burde vært motsatt, at foreldre satt pris på at lærere og andre tar et ansvar for å sette grenser eller vise «retning» dersom dette er nødvendig. I alle fall hadde det vært fint om foreldrene tar seg tid til å høre om grunnen til at barnet deres ble snakket til. At dette er et direkte signal til barna om at de kan oppføre seg akkurat som de vil fordi ingen har lov til å irettesette de, er vel egentlig unødvendig å bruke tid på å skrive.
Dagens unge er smarte, men de tåler lite motgang generelt. De blir sjelden lært opp til å «stå i motgang», bare fortalt om hvordan motgang fungerer – med ord. Vi voksne MÅ ta mer ansvar. Det er allerede for sent. men vi må i ALLE FALL snu nå. Hvem kan med hånden på hjertet si at de ønsker seg bortskjemte og lite robuste barn og unge, som er mest opptatt av seg selv – med liten eller ingen utviklet empati?
«For væla er en ballong som vi sjøl må passe på, og sjøl om vi er mange må vi dele.
Det skjønner itte vaksne, men det er en masse små som veit at ballonger bør vara hele.
For ballonger er slike en lyt vara varsom med, dom går så lett i sund om itte folk lar dom i fre`
Å itte kæin vel noen si at halvparten er min, nå stikk jeg høl i ballongdelen din».
«Ballongvisa» minner oss på noe viktig. Ta godt vare på ungdommene deres, ikke la de bli skjøre som en ballong. Ikke la de gå i stykker. Det er utfordrende å vokse opp i dag. De trenger å bli robuste, de trenger harmoni, de trenger mestring og de trenger trivsel. Begrepet «snitch» har helt motsatt effekt.
Dette innlegget er skrevet av, og sendt inn til Sosialnytt av en norsk politikvinne som ønsker å være anonym.
Har du en mening eller kronikk du ønsker på trykk kan du ta kontakt på kontakt@sosialnytt.com