Anne C. Olsen 
I en ny undersøkelse fra Helsedirektoratet kommer det frem at mange får god hjelp i pårørende-rollen, men likevel er det ofte et misforhold mellom de pårørendes behov og det tilbudet de opplever at de får fra det offentlige.
Pårørendeundersøkelsen har tatt utgangspunkt i pårørende til fire pasientgrupper som er beskrevet som særlig sårbare i Nasjonal helse- og sykehusplan og pårørendestrategien. Dette er de som er pårørende til pasienter som er barn og unge, personer som har alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer, personer med flere kroniske lidelser samt skrøpelige eldre.
Mens pårørende til barn og unge legger vekt på økonomisk støtte i større grad enn de andre pårørendegruppene ønsker de som er pårørende til skrøpelige eldre større vekt på forutsigbarhet i tjenestene, forklarer Helsedirektoratet i en melding til rappprten. Pårørende til de med alvorlige psykiske lidelser eller rusproblemer legger noe mer vekt på bedre samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.
Undersøkelsen viser at omtrent halvparten av pårørende har behov for støtte for egen del. 40 prosent av respondentene i undersøkelsen svarte at de har behov for tilrettelegging på jobb/i studier som følge av sin innsats som pårørende. Det er spesielt de som er pårørende til barn og unge, som har behov for tilrettelegging.
– Flere respondenter forteller i undersøkelsen at de lenge har gått «under radaren» som pårørende, i betydningen at det har tatt lang tid å bli identifisert som pårørende med egne behov. Derved forblir deres egen rolle og egne behov som pårørende usynlig for helse- og omsorgstjenestene, skriver Helsedirektoratet i pressemeldingen.
I mange tilfeller er altså ikke tjenestene klar over den omsorgsbelastningen de pårørende står i, verken økonomisk, praktisk eller emosjonelt. En av de pårørende som ble intervjuet sier det klart og enkelt: Helse- og omsorgstjenestene må spørre for å kunne få innblikk i hva pårørendes behov er.
Undersøkelsen viser at riktig arbeidsdeling er viktig for pårørende, slik at de har mulighet til å være pårørende på den måten de ønsker og mener er best for den de er pårørende til, og best for resten av familien. Mange i pårørende-rollen snakker om at bevisbyrden på dem er tung når det gjelder å skulle synliggjøre egen innsats. Samtidig opplever mange at det er vanskelig å synliggjøre overfor offentlig tjenestetilbud hva man som pårørende bidrar med.
I undersøkelsen sier kun litt over halvparten av respondentene at de har tillit til at personen de er pårørende til, får riktig hjelp, får tjenestene vedkommende har krav på, av god kvalitet og som er gitt av kompetent personell. Det er først og fremst pårørende til pasienter med alvorlige psykiske lidelser eller rusavhengighet som sier at de i mindre grad tillit til at personen de er pårørende til får dette.