Mammografiscreening er laget for å oppdage brystkreft tidlig, før svulsten gir symptomer. Samtidig har forskere i mange år diskutert en vanskelig bakside ved screening: overdiagnostikk. Det betyr ikke at diagnosen er feil, men at screeningen finner en kreftsvulst som aldri ville ha rukket å gjøre kvinnen syk i løpet av livet.
Hvor ofte dette skjer, har vært omstridt. En ny dansk studie, omtalt av forskning.no, mener enkelte tidligere anslag kan ha vært for høye. Forskerne har brukt historiske data fra det danske screeningsprogrammet på Fyn som målestokk og sett på hvordan antallet brystkreftdiagnoser endrer seg både når screening innføres og mange år senere.
Flere diagnoser i starten betyr ikke nødvendigvis overdiagnostikk
Når et screeningprogram starter, vil antallet diagnoser naturlig stige. Årsaken er at kreft som ellers ville blitt oppdaget senere, blir funnet tidligere. Denne første toppen kan derfor se dramatisk ut. Dersom man bare måler i denne perioden, kan man feilaktig tolke hele økningen som overdiagnostikk.
Etter noen år bør det komme en motsatt effekt: færre diagnoser i gruppen som allerede har vært gjennom screening, fordi flere av krefttilfellene ble fanget opp tidligere. Den nye analysen mener at dette tidsperspektivet er viktig når forskere sammenligner studier.
Forskerne mener resultatene fra flere eldre studier passer med et mønster der overdiagnostikken kan være under fem prosent. Men dette er ikke et endelig bevis. Solveig Hofvind, som leder Mammografiprogrammet ved Kreftregisteret, peker på at Fyn ikke nødvendigvis er en perfekt modell for andre land, aldersgrupper eller tidsperioder.
Viktig å skille mellom overdiagnostikk og feildiagnose
Begrepet kan lett misforstås. Overdiagnostikk betyr at det faktisk er kreftceller til stede. Spørsmålet er om akkurat den svulsten ville ha utviklet seg til en sykdom som ga symptomer eller forkortet livet. Fordi legene ikke sikkert kan vite dette for den enkelte når funnet gjøres, kan slike tilfeller føre til behandling som i ettertid kanskje ikke hadde vært nødvendig.
Samtidig er tidlig oppdagelse en viktig del av brystkreftbehandlingen. Studien endrer derfor ikke i seg selv rådene til kvinner som får tilbud om screening. Den bidrar først og fremst til diskusjonen om hvordan gevinst og ulemper skal måles og forklares.
Vi har tidligere skrevet om de nyeste norske krefttallene, der brystkreft er blant kreftformene som trekker opp totalen. Vi har også omtalt en sjelden aggressiv brystkreftform som kan gi andre symptomer enn en kul. Begge sakene viser hvorfor brystkreft ikke er én enkel sykdom med ett enkelt forløp.
Den nye studien gir altså et mer nyansert bilde – men også en påminnelse om hvor vanskelig det er å sette ett sikkert tall på overdiagnostikk.
Overdiagnostikk må heller ikke forveksles med falskt positivt funn. Ved et falskt positivt funn skaper screeningen mistanke som senere viser seg ikke å være kreft. Ved overdiagnostikk er kreften reell, men spørsmålet er om den noen gang ville ha utviklet seg til å gi symptomer. Det er nettopp fordi denne forskjellen ikke kan avgjøres sikkert for den enkelte på diagnosetidspunktet at temaet er så vanskelig.
Forskerne bak den nye analysen har derfor vært opptatt av lang oppfølgingstid. Dersom kreft blir funnet flere år tidligere på grunn av screening, må forskerne følge kvinnene lenge nok til å se om det senere kommer en periode med færre diagnoser. Uten denne «innhentingen» kan man overvurdere hvor mange ekstra tilfeller screeningen faktisk skaper. Samtidig understrekes det at resultater fra Danmark ikke automatisk kan overføres til alle andre screeningprogrammer.
