Peter Bubresko deler ærlig fra familielivet og deltakelsen i «Kompani Lauritzen» i et intervju med Her og Nå. Nå innrømmer han hva han faktisk gruer seg mest til – nemlig reaksjonen fra barna.
For mange fremstår Peter Bubresko som selve definisjonen på ro og trygghet på TV. Men i intervjuet med Her og Nå forteller han at virkeligheten en gang var en helt annen.
Han beskriver seg selv som ekstremt sjenert som barn, og en som trivdes best i eget selskap. Selv i dag kjenner han igjen denne siden av seg selv – selv om den nå er bedre skjult bak erfaring og trygghet.
Oppveksten var god og trygg, men også beskyttet. Overgangen til en mer sosial hverdag kom brått, og det tok tid før han fant sin plass.
Kastet seg ut i det ukjente
Da Bubresko takket ja til å bli med i «Kompani Lauritzen», gikk han rett inn i noe han tidligere hadde unngått.
Reality-TV var lenge uaktuelt, men etter hvert følte han seg litt utenfor når «alle andre» hadde prøvd seg. Til slutt tok han sjansen.
Opplevelsen beskriver han slik i intervjuet:
– Det var helt jævlig, men også helt fantastisk.
Bak ordene ligger både frustrasjon, mestring og en erkjennelse av at han faktisk tåler mer enn han trodde.
Barna har høye forventninger
Likevel er det ikke egen prestasjon han bekymrer seg mest for.
Sammen med samboeren Aleksander Herresthal har han tvillinger på ni år – og de har klare forventninger til pappa på TV.
– De tror de skal få se en tøff «GI Joe»-pappa på TV.
Men det er ikke helt slik det blir.
– Det de får, er grining, hyling, klaging, nervøse sammenbrudd og kløning.
– Jeg er spent på hvor skuffet de blir
Når barna nå skal se programmet, er Bubresko spent – og litt nervøs.
– Så jeg er spent på hvor skuffet de blir over pappaen sin.
Han ler når han sier det, men samtidig er det en ærlig refleksjon mange foreldre kan kjenne seg igjen i: ønsket om å leve opp til barnas bilde av hvem man er.
Den siden vi ikke alltid ser
Det er kanskje nettopp dette som gjør historien så gjenkjennelig.
For bak den profesjonelle TV-profilen finnes fortsatt en person som kan tvile, grue seg – og kjenne på forventninger.
Og kanskje er det nettopp det barna hans vil se.
Ikke en perfekt helt.
Men en pappa som tør å være seg selv.
