Han smilte til det siste, samlet inn penger til kreftsaken – og ønsket bare én ting før han døde: Å spille dataspill med vennene sine. Nå håper foreldrene at sønnen deres har det godt, der han er.
– «Skal jeg dø?» spurte lille Philip sin mamma. Han var bare syv år gammel og hadde akkurat fått beskjed om at han hadde kreft.
Det ble starten på en lang og smertefull kamp mot sykdommen. Men gjennom åtte år med cellegift, stråling og operasjoner beholdt han sitt varme smil – og tankene på andre.
– Han ville livet. Etter behandling ba han om å bli kjørt rett til fotballtrening, forteller mamma Stella i et intervju med Ude og Hjemme.
Elsket av alle – og tenkte alltid på andre
Philip ble behandlet for den sjeldne kreftformen rhabdomyosarkom. Familien reiste til USA for spesialbehandling, og i perioder så det ut til at han skulle bli frisk. Men kreften kom tilbake. Igjen og igjen.
Selv da han fikk beskjed om at han ikke kom til å overleve, beholdt han livsgleden.
– Han var klar i hodet til det siste. Han fortalte vitser fra sofaen og spurte om vi ikke også skulle kjøpe oss ny tomt – han ville ikke at vi skulle gå glipp av noe, sier pappa Søren.
Ville bare på LAN-party
Mot slutten hadde Philip ett ønske: Å få delta på et LAN-party med vennene sine. Med hjelp fra foreldrene og lokal støtte fikk han ønsket sitt oppfylt – i rullestol, med en kontroll i hånden og det samme karakteristiske smilet som alltid.
Philip døde hjemme, i foreldrenes armer. Han ble 15 år.
– Vi lovet ham å fortsette å le og smile. Det var viktig for ham, sier Stella.
Føler at han fortsatt er der
Familien har aldri sluttet å savne Philip. De besøker graven hans jevnlig og feirer bursdagen hans 12. august.
Men de føler også at han fortsatt er med dem.
Stella forteller at hun har sett skikkelsen hans. Søren ser stadig tallet 11 – Philips trøyenummer på fotballaget – på merkelige steder.
Derfor tok de kontakt med en klarsynt, Selma Ambirk. Hun kjente ikke til historien deres, men begynte å beskrive detaljer som fikk foreldrene til å miste pusten:
– En ung gutt, en FC Barcelona-fotball, tap av hår, cellegift og reiser til USA. Og en liten mørk hund ved siden av ham.
– Det er Elvis – hunden hans. De er sammen igjen nå, sier Søren, med tårer i øynene.
– Han har det godt
Den siste meldingen fra Selma rørte foreldrene dypt:
– Han hopper. Det betyr at alt er godt nå. Han døde hjemme, slik han ønsket. Og han er stolt av hvordan dere klarer dere.
Stella og Søren har tatovert sønnens navn på armene. For dem er det ingen tvil – Philip er fortsatt med dem. Og han vil aldri bli glemt.