Hjem HistoriskPrinsesse Alexandrine hadde Downs syndrom – men familien nektet å gjemme henne bort

Prinsesse Alexandrine hadde Downs syndrom – men familien nektet å gjemme henne bort

av Eivind Skår Ertesvåg

Hun ble født inn i en av Europas mektigste familier. Bestefaren var den siste tyske keiseren, Wilhelm II. Faren var Tysklands kronprins, og livet hennes begynte midt under første verdenskrig.

Men prinsesse Alexandrine Irene av Preussen skilte seg fra de fleste andre kongelige barn på én helt spesiell måte.

Hun hadde Downs syndrom.

I en tid der mennesker med utviklingshemming ofte ble holdt utenfor samfunnet, ble Alexandrine likevel værende som en synlig del av familien. Hun vokste opp sammen med søsknene sine og finnes på offisielle familiebilder.

Historien om prinsessen familien kalte «Adini», er i dag lite kjent.

Foto: Wikipedia

Ble født midt under første verdenskrig

Alexandrine Irene ble født 7. april 1915 i Kronprinzenpalais i Berlin.

Hun var det femte barnet til kronprins Wilhelm av Preussen og Cecilie av Mecklenburg-Schwerin – og deres første datter.


Hun hadde fire eldre brødre, og to år senere fikk hun lillesøsteren Cecilie. På farssiden var Alexandrine barnebarn av keiser Wilhelm II, som skulle bli Tysklands siste keiser.

Familien kalte henne «Adini».

Det ble tidlig klart at den lille prinsessen hadde Downs syndrom.

Men Alexandrine forsvant ikke fra familiehistorien av den grunn.

Alexandrine (til venstre) sammen med moren og søsteren Cecilie (1934). Foto: Wikipedia

Hun ble ikke gjemt bort

Det er kanskje nettopp dette som gjør historien hennes så bemerkelsesverdig.

Historiske beskrivelser forteller at Alexandrine vokste opp sammen med søsknene sine, først i Potsdam og senere på familiens eiendom i Oels i Schlesien.

Hun dukket også opp på offisielle familiefotografier og ved offentlige begivenheter.


Fotografiene som er bevart, viser henne sammen med foreldre og søsken – som en del av familien.

Det kan høres selvfølgelig ut i dag.

Men i første halvdel av 1900-tallet var virkeligheten for mange mennesker med utviklingshemming en helt annen.

Ble sendt på en helt spesiell skole

Familien sørget også for at Alexandrine fikk undervisning.

Fra 1932 til 1934 gikk hun på Trüpersche Sonderschule i Jena.

Skolen var en svært tidlig pedagogisk institusjon for barn med kognitive og fysiske funksjonsnedsettelser, med vekt på både skolefag og kunstnerisk opplæring.

Alexandrine var da 17 år gammel.


Hun skal ha vært glad i naturen, lange turer, musikk og maling. Dette er interesser moren Cecilie senere beskrev i sine erindringer.

I 1934 ble Alexandrine konfirmert sammen med sin yngre søster Cecilie.

Foto: Wikipedia

En mørk tid var på vei

Tidspunktet gjør historien hennes enda mer slående.

Alexandrine gikk på skolen i Jena samtidig som nazistene kom til makten i Tyskland.

De kommende årene skulle bli katastrofale for mennesker med funksjonsnedsettelser i landet. Under naziregimet ble mennesker med psykiske lidelser og funksjonsnedsettelser utsatt for tvangssterilisering og senere systematiske drap.

Alexandrine flyttet i 1936 til Niederpöcking i Bayern. Der levde hun mer tilbaketrukket under andre verdenskrig.

Fikk sitt eget hjem ved innsjøen

Da krigen var over, startet et nytt kapittel.


Mot slutten av 1945 flyttet Alexandrine inn i et lite hus ved Starnbergsjøen i Bayern.

Der skulle hun bli boende resten av livet.

Hun levde forholdsvis tilbaketrukket, men kontakten med familien fortsatte. Kilder beskriver blant annet at broren Louis Ferdinand besøkte henne regelmessig.

Alexandrine giftet seg aldri og fikk ingen barn.

Hun døde i Starnberg 2. oktober 1980.

Da var hun 65 år gammel.

Hun ble gravlagt på familiens gravsted ved Hohenzollern-slottet sammen med flere medlemmer av familien.


Fotografiene forteller historien

Mer enn 110 år etter at Alexandrine ble født, er det kanskje de gamle fotografiene som gjør sterkest inntrykk.

Der står den lille prinsessen sammen med familien.

Senere ser vi henne som ung kvinne.

I en tid der mange mennesker med utviklingshemming ble møtt med skam, isolasjon og diskriminering, fikk Alexandrine vokse opp sammen med søsknene og være synlig på familiens bilder.

Foto: Wikipedia

Hun levde aldri det tradisjonelle prinsesselivet historiebøkene gjerne forteller om.

Men fotografiene etter «Adini» dokumenterer noe annet:

Hun var der.


Hun var en del av familien.

Og over hundre år senere er historien hennes fortsatt verdt å fortelle.

Kilder