Anne C. Olsen 
Små babyer dikterer foreldrenes oppførsel med gråt. Men når barna blir større, bør foreldrene – for barnets skyld – overta kontrollen.
Dette sier kandidat i pedagogisk psykologi, Anna K. Andreasen, i en kronikk i den danske avisen Kristeligt Dagblad.
Det nyfødte barnet er fullstendig hjelpeløst, og bruker gråt for å fange de voksnes oppmerksomhet. Når smårollingen gråter eller viser ubehag, prøver foreldrene sitt beste for å få barnets ubehag til å forsvinne. Barnets initiativ styrer hva de voksne gjør. Men etterhvert må foreldrene ta kontrollen. Gjerne når barnet er mellom to og fire år, påpeker Andreasen.
«Barnet må lære å omstille seg i forhold til andre uten å eksplodere i raserianfall, og foreldrene må kunne vise barnet at det er de som bestemmer hva barnet skal bestemme. De skal kunne overta myndighet senest når barnet er fire år. Barnet har evnen til å lære akkurat den oppgaven: å gi slipp på makten. Den kan lære å utsette sine behov og ønsker – eller helt avstå fra dem – og lide deprivasjon eller få noe annet», sier Andreasen.
Foreldre må ta kontrollen
Psykologen sier at barnet vil bli sint når det opplever å ikke kunne diktere foreldrene, men hun legger til at det faktisk må til.
«Når barnet blir sint og raser, får foreldrene muligheten til å lære det å regulere sinnet. Inkludert å reagere annerledes på alt som det har blitt nektet å få eller gjøre. Foreldrene trøster, beroliger eller viser alternativer. Dette er helt avgjørende egenskaper å tilegne seg for å kunne engasjere seg i sosiale fellesskap», skriver hun.
For på dette tidspunktet i barnets liv må foreldrene overta mye av autoriteten. Barnet kan nemlig nå se for seg mange flere ønsker – og har en mye større aksjonsradius – men det ser ikke hva det kan føre til.
Barnet har den største læringskapasiteten noen sinne fra en alder av omkring null til to år, og de er flinke til å knytte kontakt med andre. Det er en betingelse for å overleve for dem. Men måten hjernen deres tar avgjørelser på, er i stor grad påvirket av deres egne praktiske erfaringer med ting og situasjoner.
Barn trenger forutsigbarhet
«Noen mener at de fortsatt må følge barnas ønsker og initiativ. Når ønskene er umulige å oppfylle, prøver de å forklare og klage på det. Men barna er frustrerte over lange forklaringer og unnskyldende foreldre med slitne ansikter», sier Andreasen og viser til at barn blir forvirret når det ikke forstår.
Over tid kan barnet utvikle et surt, misfornøyd uttrykk og et kommanderende tonefall, fordi situasjonene og utfallene er for mange og tvetydige.
Barnet trenger sårt forutsigbarhet i sin læring, og dette oppnås ved en viss anerkjennelse i situasjoner som ligner på hverandre, og Andreasen konkluderer med at barnet ikke får det hvis forelderen hele tiden prøver å komme med bedre forklaringer for å få barnets frivillige samarbeid.