Marte Frimand 
«Hva er det vi holder på med? Samfunnet trenger gutta som sitter stille og hører etter, men samfunnet trenger jaggu også gutta som leker, utforsker, finner opp. Vi kan ikke bygge et samfunn som ikke har plass til gnistrende hoder og ivrige hender og ben.»
Dette skriver psykolog Andrine Bruland i et innlegg i BT. Hun mener skoleleie gutter ikke trenger psykolog, men et sted der de føler at de hører hjemme. Hun etterlyser landsbyen, som sammen skal oppdra barna.
«Det er imidlertid et stort hull i «Landsbyen 2020″ for gutt, 14. Eller for gutt 6–17, faktisk. For de gutta som ikke lærer med ørene, men med hendene, de har ikke noen plass å høre til lenger, fra kl. 08 til 16, mandag til fredag», skriver hun, og forteller en historie om en syv år gammel gutt:
«En syvåring jeg kjenner godt, har fått «avviksmelding» med hjem, fordi han ville ha tak i en ball bak en låst dør, og forsøkte å dirke døren opp med en pinne fremfor å hente en voksen. Du trenger ikke psykolog for å skjønne at når du får avviksmelding daglig fra du er syv år, så føler du deg som et avvik når du er 14.»
Foto: Privat
Får ikke jobb i dag
Psykologen skriver videre at skolelei ungdom tidligere kunne pakke skreppen og dra på seilas for å finne tilhørighet og aksept, vil ingen lenger gi lønn eller praksisplass til noen under 18 år.
«Unntatt dopdealerne, de tar imot alle», skriver hun, og fortsetter:
«Så i møte med ungdommens landsby avslører jeg denne hemmeligheten. Han trenger tilhørighet og aksept. Han trenger dere. Og når landsbyen samles og samarbeider, så begynner magiske ting å skje. Søndagsmiddagen hos bestemor, som alltid er glad og aldri maser. De to gamle barndomskompisene som tar ham med på treningssenteret hver tirsdag og torsdag ettermiddag. Foreldrene til kameraten som inviterer med på hytten, selv om de er litt skeptisk.»
Mange flinke, drittleie, utstøtte unge gutter
«Det går så mange flinke, drittleie, utstøtte unge gutter rundt i Bergen og ellers i landet, som har en eneste motivasjon: Å få jobbe. Og med dette, tror jeg egentlig de sier: Å høre til. Og da nytter det ikke å samle alle som har fått en eller annen diagnose eller lager litt støy, til en døll liksomjobb på skoleplassen, og tro at de skal føle en tilhørighet med hverandre», skriver Andrine, og legger til:
«Terapi, for gutt, 14, det er å skru i en garasje med noen eldre gutter, faktisk hjelpe noen og få litt betalt. Det å sitte på et kontor hos en litt rar dame med stort skjerf som du ikke har noe til felles med – not so much. Ikke rop på meg, psykologen.»
Hun avslutter med å forteller at døren hennes står åpen for den som vil. Men at landsbyens engasjement er det som virkelig betyr noe.
«Landsbyen, jeg roper på dere. Gi plass til alle. Først når man får aksept og får høre til, kan man lære og utvikle seg. Hvor er arbeidsplassene for tenåringsgutta?»