Eivind Skår Ertesvåg 
«Som en daglig pendler som investerer fire timer hver eneste dag på togreisen til og fra jobb, føler jeg et sterkt behov for å dele min frustrasjon og appellere til mine medpendlere om et felles ansvar for å respektere stillheten. Mitt morgenrituale starter klokken 05:00 for å rekke et tog litt over 06:00. Gitt de tidlige timene, blir togets rolige omgivelser en ettertraktet luksus for å kunne lukke øynene litt ekstra. Men, virkeligheten er ofte en helt annen.»
Slik starer innlegget til en bruker av diskusjonsforumet Reddit. Innlegget har fått svært mange reaksjoner de siste døgnene, og mange kjenner seg igjen i innsenderens bønn til sine medpassasjerer.
«Forventningen om en stille reise blir konstant utfordret. Selv i stillevognen, etablert for de av oss som verdsetter stillhet, finnes det de som tilsynelatende er uvitende eller likegyldige til vognens formål. Det er ikke uvanlig at jeg våkner til lyden av høylytt skravling eller, enda mer frustrerende, den konstante kakofonien av tastetrykk. Dagens teknologi, med sine klikkende tastaturer og lange akrylnegler, ser ikke ut til å anerkjenne grensene for stille rom.
Et nylig eksempel på dette var da en medpassasjer, uforstyrret av min bønn om å dempe tastelydene, valgte å fortsette sin symfoni av klikk med en blanding av unnskyldning og ignoranse ved å sette i ørepropper og fortsette som før.
Jeg erkjenner at dette kan høres ut som et «meg-problem». Ja, jeg har investert i støydempende hodetelefoner, men teknologien har sine begrensninger og eliminerer ikke problemet ved roten. Mitt ønske er ikke å legge skylden på enkeltpersoner, men heller å oppfordre til en kollektiv bevisstgjøring om våre omgivelser og de små hensynene som kan gjøre en stor forskjell for alles reiseopplevelse.«
Det handler om gjensidig respekt
«Jeg ber ikke om et bibliotek på skinnene, men om en felles forståelse og respekt for ideen om stillevognen som et fristed fra verdens støy. Det handler om mer enn bare min ekstra søvn; det handler om en gjensidig respekt og høflighet som synes å falme i vårt stadig mer oppkoblede samfunn.
Til slutt, min appell er enkel: La oss alle gjøre en innsats for å bevare stillheten i de sonene som er dedikert til dette. La oss være oppmerksomme på våre medpendleres behov for hvile og ro, og anerkjenne at i denne lille handlingen av hensyn, kan vi alle nyte en mer behagelig start på dagen.»
Kjenner du deg igjen i forfatterens problemstilling? Bruk gjerne kommentarfeltet vårt på Facebook for å si din mening!