«Nasse?» sa Ole Brumm.
«Ja?» svarte Nasse Nøff.
«Jeg er redd,» sa Ole Brumm.
Et øyeblikk var det stille.
«Vil du snakke om det?» spurte Nasse, da Brumm ikke så ut til å si noe mer.
«Jeg er bare så redd,» sa Ole Brumm plutselig.
«Så engstelig. For jeg føler ikke at ting blir bedre. Faktisk, føler jeg at de kanskje blir verre. Folk er sinte, fordi de er så redde, og de vender seg mot hverandre. Det virker ikke som det finnes en tydelig vei ut, og jeg bekymrer meg for vennene mine og de jeg er glad i. Jeg skulle ønske jeg kunne gi dem alle en klem, og åh, Nasse! Jeg er så redd, og jeg skulle så inderlig ønske det ikke var slik.»
Nasse tenkte etter, og så opp mot den blå himmelen som skimtet mellom greinene i Hundremeterskogen, mens han lyttet til vennen sin.
«Jeg er her,» sa han enkelt. «Jeg hører deg, Brumm. Og jeg er her.»
Ole Brumm så forundret på ham.
«Men… skal du ikke si at jeg ikke må være så tullete? At jeg må slutte å hisse meg opp og ta meg sammen? At det er vanskelig for alle nå?»
«Nei,» sa Nasse bestemt. «Nei, det har jeg absolutt ikke tenkt å gjøre.»
«Men – » sa Brumm.
«Jeg kan ikke forandre verden akkurat nå,» fortsatte Nasse. «Og jeg kommer ikke til å snakke ned til deg med fraser om at alt vil bli bra, for det vet jeg jo ikke.
«Men det jeg kan gjøre, Brumm, er at jeg kan forsikre deg om at jeg er her. Og at jeg alltid vil være her, for å lytte, for å støtte deg, og for at du skal vite at du blir hørt.
«Jeg kan ikke få de engstelige følelsene til å forsvinne, ikke egentlig.
«Men jeg kan love deg at, så lenge jeg har pust igjen i kroppen… trenger du aldri å føle de Engstelige Følelsene alene.»
Og det var en merkelig ting, for mens Nasse sa dette, kunne Ole Brumm kjenne at noen av de Engstelige Følelsene begynte å slippe taket i ham, og at én eller to av dem begynte å forsvinne inn i skogen, skremt av vennen hans, som satt der bestemt ved siden av ham.