Hjem Historier fra livet «Personer som besøker syke og eldre er personer som gir liv til sårbare mennesker.»

«Personer som besøker syke og eldre er personer som gir liv til sårbare mennesker.»

av Eivind Skår Ertesvåg

Da jeg var liten ble jeg alltid med min bestefar til gamlehjemmet som lå i nabolaget vårt. Bestefar besøke gamle venner som ikke lenger klarte seg på egenhånd, og jeg elsket å være med han.

Mamma likte det ikke. Hun sa at det var sunnere for meg å være utendørs sammen med vennene mine, fremfor å bruke lørdagen på et gamlehjem. Men jeg elsket å være med bestefar. Han var en klok mann med mye omsorg for andre mennesker.

«Personer som besøker syke og eldre er personer som gir liv til sårbare mennesker,» sa han alltid.

Vi pleide alltid å besøke fru Hansen først. Jeg lagde kallenavn på alle de eldre menneskene vi besøkte. Fru Hansen hadde tidligere jobbet som kokk, og pratet alltid om hennes anerkjente kyllingsuppe. Jeg kalte henne derfor «kokken».

Neste på listen var herr Meyer. Han fortalte alltid en drøss av vitser. Noen morsomme, noen ikke morsom overhodet. Men herr Meyer lo alltid like godt av sine egne vitser, selv de dårlige, og hans innlevelse gjorde at jeg og bestefar alltid lo. Herr Meyer fikk naturlig nok kallenavnet «vitsemakeren».

Bortenfor «vitsemakeren» holdt herr Olsen til. Dette var mannen som fikk kallenavnet «sangeren». Dette fordi han alltid sang en sang for oss når vi kom. Han gjorde det på en så energisk måte at vi alltid heiv oss med og sang sammen med han.

Så var det fru Haugen. Hun kalte jeg «bestemor». Hun var en sånn typisk bestemor som alltid skulle vise oss bilder av barnebarna. Bildene dekket hele rommet hennes.

«Mimrekvinnen» hadde rommet fult av minner. Gjenstander og bilder som alle hadde en unik historie som hun villig fortalte oss.

Herr Stange var «den stille». Den eldre mannen hadde sjelden noe å si, men var en ypperlig lytter. Han smilte og hørte på når vi pratet. Jeg tror vi underholdt han bare ved å være der, han sa alltid at han gledet seg til vi kom neste uke. Dette gjaldt forsåvidt alle sammen, inkludert resepsjonisten.

Uansett vær og vind; vi dro til gamlehjemmet hver eneste lørdag. Jeg og bestefar besøkte våre gamle venner; kokken, vitsemakeren, sangeren, bestemoren, mimrekvinnen og den stille.

Så en dag ble min kjære bestefar syk. Han ble innlagt og legene var usikker på om det var noe håp om at han kunne bli frisk igjen.

Det ble lørdag igjen, men for første gang på flere år hadde ikke bestefar muligheten til å gå. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg gå alene? Jeg tenkte på et ordtak bestefar pleide å si, og bestemte meg for å gå.

«Aldri la noe stå i veien for å gjøre en god gjerning,» var ordtaket hans.

Alle menneskene var lykkelig for å se meg, og alle ble svært lei seg da jeg fortalte hvorfor jeg kom alene.

Jeg hadde en fin samtale med alle mine venner på gamlehjemmet, og alle ønsket bestefar god bedring.

Bestefar måtte bli værende på sykehuset. Han klarte ikke å prate, klarte ikke å sitte, og fikk knapt i seg noe å spise. Da jeg besøkte han, satt jeg meg i enden av rommet. Jeg ville ikke at han skulle se tårene mine. Rommet var helt stille. Plutselig banket det på døren. En sykepleier fortalte at det var kommet besøk.

«Er det her det er fest?» kunne jeg høre en velkjent stemme si.

Der sto vitsemakeren, kokken, sangeren, bestemoren, mimrekvinnen, den stille mannen og resepsjonisten.

Kokken hadde laget kyllingsuppe. Vitsemakeren fortalte sine beste vitser. Bestemor hadde med to fotografi av barnebarna sine hvor de selv hadde skrevet lykkeønskninger til bestefar. Sangeren sang låter som alle kunne synge med på. Mimrekvinnen fortalte rørende historier, som den om da bestefar hadde trosset en snøstorm bare for å komme og si gratulerer med dagen til henne.

Plutselig var besøkelsestiden over. Alle vennene ba en bønn for bestefar og tok farvel.

Den samme kvelden fikk bestefar apetitten tilbake. Det tok ikke lang tid før han klarte å reise seg, og til slutt kunne han gå for egen maskin. Styrken kom tilbake og bestefar kunne dra hjem.

Legene omtalte det som et mirakel. De var i sjokk. Men jeg visste hva som hadde gjort bestefar frisk; vennene hans. Det var akkurat som bestefar hadde fortalt meg:

«Personer som besøker syke og eldre er personer som gir liv til sårbare mennesker.

Bestefar er mye bedre nå. Og hver lørdag går vi på besøksrunden vår til kokken, vitsemakeren, sangeren, bestemoren, mimrekvinnen og den stille mannen.

Den inspirerende historien som stammer fra Rumor kan gi oss alle noe å tenke på. Den viktigste hjelpen vi kan gi våre medmennesker er ikke penger eller gaver, den beste gaven vi kan gi er å gi av vår tid! Del gjerne denne historien videre på Facebook!

Om Sosialnytt

Solsialnytt har siden 2014 gitt deg de mest engasjerende historiene i Norge. Hovedfokuset vårt er å gi deg positive historier.