Eivind Skår Ertesvåg 
Av og til dukker det opp historier på sosiale medier som er verdt å dele videre. Historier fra mennesker som forteller noe som gjør inntrykk, som får oss til å tenke og som kan lære oss noe. Denne historien er av en slik karakter. Den er skrevet av restaurantsjefen Tony Posnanski for noen år siden. Les den og reflekter litt rundt budskapet den bærer.
Til kvinnen og barnet som satt på bord nummer 9:
Jeg presenterte ikke meg selv til dere. Navnet mitt er Tony Posnanski. Jeg har vært sjef for en restaurant i 15 år nå. Dagene mine består av å sikre at restauranten gjør det bra. Det kan innebære å ta oppvasken, lage mat og noen ganger servere bordene. Jeg må også hanskes med min del av klager fra gjestene.
For noen uker siden var dere i min restaurant. Jeg hadde det veldig travelt denne kvelden. Jeg løp fra å lage mat på kjøkkenet til å servere den til gjestene. Menneskene på bordet som var rett ved deres bord vinket på meg. De ville levere en klage. De mente nemlig at den lille jenta på nabobordet var alt for høylytt.
Jeg begynte å gå mot ditt bord. Du visste hva jeg skulle si. Du hadde sett at nabobordet pekte i din retning. Jeg kom frem til bordet deres og du så på meg. Du ville ha de første ordet. Du sa:
«Vet du hvordan det er å ha et barn med autisme?»
Du var ikke frekk når du spurte spørsmålet. Faktisk så virket du helt oppriktig. Din datter kan ikke ha vært mer enn rundt fem år. Hun var nydelig og fremsto som redd når jeg sto med bordet. Hun så ut som at hun trodde hun var i trøbbel.
I løpet av femten år har jeg ikke mange minneverdige opplevelser som restaurantsjef. Jeg husker noen gjester som har vært sint fordi burgeren deres ikke var slik de ønsket. Jeg husker en kvinne som ble rasende fordi hun fikk en vanlig cola istedenfor en sukkerfri cola. Jeg husker å ha måtte nekte folk mer alkohol og jeg husker å ha måtte bedt gjester om å dempe barna deres.
Uansett, jeg husker absolutt alt fra den dagen min sønn ble født. Hvordan jeg gråt når jeg hørte han gråte. Hvordan jeg sto der og fortalte han at jeg vil gjøre alt for han og være den best mulige far. Jeg husker dagen jeg giftet meg med min kone. Hvordan jeg gråt og lovte henne å være en best mulig ektemann. Jeg husker dagen min datter ble født. Jeg gråt ikke den dagen. Jeg var bare så lettet fordi jeg mistet et barn to år tidligere.
Jeg vet hva som var forventet at jeg skulle si til dere når jeg kom bort til bordet. Det var forventet at jeg høflig skulle be deg om å roe ned din datter. Det var forventet at jeg skulle tilby dere å sitte et annet sted i restauranten. Det var forventet at jeg skulle krenke deg uten å gjøre det krenkende….
Jeg gjorde ikke noe av dette.
Istedenfor sa jeg at jeg håpte maten deres var fantastisk. Jeg tok en «high five» med datteren din, så fortalte jeg at middagen deres var på huset i kveld. Det var bare 150 kroner. Det betydde mer for meg enn den summen. Jeg tror ikke de andre gjestene var særlig fornøyd med meg. På dette tidspunktet brydde jeg meg ikke.
Jeg vet ikke hvordan du reagerte. Jeg måtte ut på kjøkkenet igjen for å lage mat. Når kelneren spurte meg om hvorfor dere ikke skulle betale sa jeg bare at dere ikke var fornøyd med maten. Jeg fortalte ikke noen på restauranten hva du hadde sagt til meg. Men jeg er takknemlig for at du sa det til meg.
Du stilte meg et spørsmål jeg ikke kunne svare på. Sannheten er at jeg ikke vet hvordan det er å ha et barn med autisme. Jeg vet hvordan det er å være en far. Jeg vet hvordan det er å være en ektemann. Jeg vet hvordan det er å ikke fortelle min kone hvor mye jeg elsker henne nok ganger. Jeg vet hvordan det er å føle på at man skulle brukt mer tid sammen med barna.
Du stilte meg spørsmålet rett ut. Du har vært gjennom dette før på andre restauranter. Jeg ville ikke være som andre managere. Jeg ville ikke fortelle deg det du alltid må høre.
Helt ærlig, jeg skriver dette fordi jeg vil takke både deg og din nydelige datter. Dere har gitt meg et flott minne fra restauranten. Et minne jeg trengte etter femten år.
Du lærte meg også en verdifull lekse.
Noen ganger er det å gjøre det rette ikke alltid det som gjør flest mennesker fornøyd, bare de menneske som trenger det mest der og da.
Hilsen,
Denne restaurantsjefen er et forbilde for oss alle. Vi er sikker på at moren og datteren fra denne historien satt stor pris på måten han behandlet dem. Det er godt å lese slike historier, å vite at det finnes folk som Tony der ute. Del gjerne historien med vennene dine.