Anne C. Olsen 
Christine Dancke (37) møtte Jakob Schøyen Andersen (31) til dimmekamp i lørdagens «Kompani Lauritzen». Det endte med at programleder Dancke måtte forlate leiren.
– Det var irriterende med dimmekamp. Helt oppriktig. Det første jeg sa da vi skulle snakke til kameraet om det var: «Jeg kan ikke vinne over Jakob». Vi var veldig nære, delte køyeseng og sånt, og jeg tenkte det var skikkelig bra for ham å være der. Jeg følte også at han koste seg sånn, så jeg unte ham det veldig, sier Dancke ifølge VG om exiten.
Dancke har dessuten også slitt med en skade etter at kjendisrekruttene skulle opp Rampestreken. Hun pådro seg senebetennelse under foten som har spilt inn på deltagelsen.
Lørdagens kamp var radioprofilens første, og Dancke tror det var en sammensatt årsak til at hun måtte ut i dimmekamp denne gangen.
– Jeg hadde like mange poeng som ganske mange, tror jeg, så det er vel blant annet at jeg bare lå på norm som var mitt problem i dag. Og så var jeg veldig dårlig på å gjette tiden, selvfølgelig, men jeg har gått med en senebetennelse i omtrent en uke nå, så de to timene vi gikk i dag morges føltes mildt sagt som fem timer for meg, forklarer hun til TV2.
Storkoste seg
Selv om lørdagens oppgave var krevende understreker hun at hun også har storkost seg på Setnesmoen leir.
Lørdag skulle kjendisrekruttene løpe opp til et skur iført gassmaske, gå inn i skuret og ta av seg masken. Her pustet de inn CS-gass, og måtte samtidig melde av korrekt. Til slutt skulle de ut og pusle et puslespill. Dancke som var en av de siste til å gjennomføre innrømmer hun ble litt nevøs av å se på de andre.
– Det er rart du blir engstelig når du se folk «dø» foran trynet ditt, sier hun lattermildt. Både Jakob og Morten så ut som de hadde mistet livet. Jeg sto der og tenkte: «Fuck, hvorfor gjør jeg det her?», forteller hun til VG.
Takket for seg på Instagram
Dancke publiserte mandag et innlegg på Instagram hvor hun fortalte mer om hvordan oppholdet på «Kompani Lauritzen» har vært.
Hun skriver:
Takk for meg Kompani Lauritzen. Jeg bruker som etterhvert kjent sjelden tiden 100% dårlig, men å gjette hva klokka var – dét var dessverre ikke min gren 😅
Det er mange grunner til at vi velger som vi gjør, og mitt valg om å hoppe ut i KL handlet langt mer om å utfordre tankene jeg har om meg selv enn om de fysiske utfordringene. Passende nok røk jeg samme uke som jeg var gjest hos @idafladen for å snakke litt om disse tingene. Hjernen lurer meg noen ganger og forteller meg at jeg ikke er god nok uten flinkheten min på jobben – altså at jeg ikke er interessant nok for andre mennesker med mindre jeg skal gjøre en jobb for de. Derfor var den skumleste utfordringen for meg i dette programmet å sette meg – uten noen annen «verdi» enn meg selv – på en buss med mennesker jeg ikke kjente og som jeg var redd for at ikke skulle like meg.
Takk til produksjonen og mine medrekrutter for at jeg fikk anledning til å oppleve fellesskap, støtte, gass & glede. Og takk til meg for at jeg gjennomførte alle utfordringer, selv grenseland isdykking, på en relativt ålreit måte. Følte at jeg vant litt, tross alt.»