Anne C. Olsen 
Rundt 1990 rystet bildene fra rumenske barnehjem en hel verden. Ionica Adriana var ett av disse barna. I voksen alder har hun blitt gjenforenet med sin biologiske mor som leverte henne til barnehjemmet. Det var et følelsesladd møte.
Ionica var en av de heldige. Bun ble plukket ut for adopsjon av et par som hver drev en bedrift i landlige omgivelser i North Yorkshire i Storbritannia og som slet med å få egne barn. I sine aller tidligste leveår gikk Ionica fra å mangle selv mat og vann – til å ikke savne noe.
Tidligere i år dro hun tilbake til Romania for første gang siden hun ble adoptert.
– Jeg var så ung da jeg dro, at det er vanskelig å forestille seg hvordan jeg kunne huske noe fra den tiden. Men det føltes som et intenst deja vu-øyeblikk. Om bare én ting hadde gått annerledes, kunne dette, i stedet for det vakre landskapet i North Yorkshire, vært hjemmet mitt, sier hun til Daily Mail.
Da Ionica var i Romania laget hun en radiodokumentar om sin egen og mange andre barnehjemsbarns historie for BBC Radio 4.
En av de mange hun møtte var en skuespiller som tilbrakte barndommen på barnehjem. Han fortalte at mange av barna døde. Studier indikerer at så mange som 20.000 rumenske barn døde på de fryktede barnehjemmene der mellom 1966 og 1989.
De ble etterlatt av lutfattige foreldre som ikke hadde mulighet å gi dem mat. Romanias brutale diktator, Nicolae Ceausescu, forbød prevensjon. Han trodde en babyboom kunne få Romanias vanskjøttede økonomi på fote igjen. Resultatet ble at en halv million barn ble satt bort på barnehjem med forferdelig standard og mangel på alt.
Ionica var et av rundt 700 barn som kom til Storbritannia.
– Jeg var et av de første barna som ble adoptert fra et rumensk barnehjem av en britisk familie. Ellers kunne jeg ha dødd der. Det går ikke en dag uten at jeg føler meg enormt takknemlig overfor foreldrene mine og alle som har gjort det mulig for meg å ha det fantastiske livet jeg har, sier hun til avisa.
Til tross for de forferdelige omstendighetene i hennes tidlige leveår, insisterer Ionica på at hun ikke føler noen sinne overfor sin biologiske mor.
– Jeg står også i gjeld til min biologiske mor. Jeg føler meg ikke opprørt eller sint for at hun ga meg bort. Gitt det jeg vet om hennes egne alvorlige omstendigheter, tror jeg ikke hun hadde noe valg. Jeg er bare takknemlig for at hun signerte adopsjonspapirene, sier Ionica
Ionica ble født i oktober 1988 av 16 år gamle Valentina, som levde i ekstrem fattigdom med bestemoren sin og mange søskenbarn. De slet med å brødfø seg. Som titusenvis av andre i det tidligere kommunistlandet på den tiden, følte Valentina at hun ikke hadde noe annet valg enn å overlevere babyen sin til et statlig barnehjem i byen Cluj-Napoca.
Da Ionica var 22 måneder ble hun adoptert av familien Calvert.
– Da vi kom inn i rommet der hun var sammen med mange andre barn, ble vi umiddelbart tiltrukket av det vakre smilet hennes, et stort øre-til-øre-glis mens hun hoppet opp og ned i barnesengen sin og prøvde å fange oppmerksomheten vår, minnes adoptivmoren Cindy og legger til at både hun og ektemannen ble helt forelsket av den lille jenta.
Fant sin biologiske mor
Ved hjelp av en lokal advokat klarte Ionicas adoptivforeldre å finne den biologiske moren. Før hun signerte adopsjonspapirene tok hun en siste tur til barnehjemmet og så datteren sin og hilste på Ionicas nye foreldre.
Ekteparet Calvert vinket henne av gåre på jernbanestasjonen etterpå, og Ionicas adoprtivmor sier hun følte seg elendig over at hun ikke kunne adoptere henne også. Valentina var tross alt fortsatt kun en tenåring.
De har prøvd å finne Valentina i ettertid. Men hadde hellet med seg først i 2020 da de fant en kvinne de trodde kunne være Ionicas mor på Facebook. Hun bodde på Sicilia. Adoptivmor Cindy sendte en melding og spurte om hun var Valentina som hadde fått en baby i Cluj-Napoca 31 år tidligere. I løpet av minutter ringte Valentina og datteren Karina (21) som er Ionicas ukjente halvsøster på FaceTime.
– Mamma kom susende opp trappene med telefonen sin og sa: «Det er den rette Valentina, hun er på FaceTime!». Jeg ble så lamslått at jeg ikke kunne snakke. Jeg smilte og vinket litt fraværende, som ikke egentlig er den reaksjonen du forestiller deg på å første gang du ser din biologiske mor, sier Ionica.
I april reiste hun til Sicilia for en følelsesmessig gjenforening på Valentinas 50-årsdag.
– Jeg har aldri følt meg så nervøs i hele mitt liv som jeg var i timen før jeg endelig møtte henne, sier Ionica.
Hun forteller at Valentina var utrøstelig. Hun beklaget gråtende for å ha forlatt Ionica på barnehjemmet og sa at hun skulle ønske hun hadde hatt et bedre liv slik at hun kunne ha beholdt henne.
Selv sier Ionica hun bare føler glede.