For mange nordmenn vekker ordet camping minner om teltplugger i gresset, primus på bordet, sand mellom tærne og lange bilturer der barna satt tettpakket i baksetet uten nettbrett, aircondition eller GPS.
På 60- og 70-tallet var campingferien selve symbolet på frihet for mange norske familier. Man trengte ikke flybillett, hotell eller stor feriekonto. Det holdt med en bil, et telt, noen sammenleggbare stoler – og en porsjon tålmodighet.
Ifølge reisenettstedet Sandalsand åpnet de første campingplassene i Norge allerede rundt 1930, men det var først etter krigen – og særlig inn på 1960-tallet – at campingferien virkelig skjøt fart. Bilrasjoneringen på 1950-tallet hadde gjort bilferie vanskelig for mange, men da bilen ble mer tilgjengelig, oppsto en helt ny ferieform.
Da teltet var familiens sommerhus
I dag forbinder mange camping med bobiler, spikertelt, plattinger og helårsplasser. Men på 60-tallet var det ofte teltet som var kongen av campingplassen.
Familieteltene var store, tunge og solide. Mange hadde både soverom og fortelt, og noen var høye nok til at voksne kunne stå oppreist inni. Forteltet fungerte som kjøkken, stue og spiseplass – alt etter vær og humør.
For barna var campingplassen et lite sommerparadis. Det var alltid noen nye å leke med, en kiosk å besøke, et vann å bade i eller en fotballkamp som startet spontant mellom teltrekkene.
Og nettopp kiosken var ofte et høydepunkt. Der kunne feriepengene brukes på is, brus, tyggegummi eller kanskje et Donald-blad.
Campingplassene lå ofte på jorder langs veien
Mange av campingplassene som vokste frem, var langt enklere enn dagens anlegg. Sandalsand beskriver hvordan et stort flertall lå på flate jorder ved hovedveiene, ofte drevet av gårdsbruk som ville skaffe seg en ekstra inntekt.
Fasilitetene var enkle, men for mange helt tilstrekkelige: vannposter, felles toaletter, oppvaskkummer og noen steder dusj eller vaskerom. På de største plassene fantes det også butikk med det mest nødvendige.
Det var ikke luksus. Men det var heller ikke poenget.
Poenget var å komme seg bort. Å våkne av fuglesang og lyden av andre campere som allerede var i gang med kaffekjelen. Å spise brødskiver ute, selv om bordet sto skjevt i gresset. Å kjenne at sommeren faktisk hadde begynt.
Dette er kanskje også grunnen til at så mange mimrer om gamle ferier med et smil. I en annen sak på Sosialnytt har vi tidligere skrevet om hvorfor mange opplever at somrene var bedre før – selv om hukommelsen nok pynter litt på både været og stemningen.
Campingvognen kom rullende
På starten av 60-tallet var campingvogner fortsatt et sjeldent syn. Ifølge Sandalsand var det bare rundt 300 campingvogner i Norge i 1960. I 1959 var det samtidig rundt 400 campingplasser i landet.
Men utover 70-tallet begynte campingvognen å bli stadig vanligere. For mange familier var det et enormt løft. Plutselig slapp man å ligge rett over bakken når regnet kom. Man kunne sitte tørt, ha litt mer orden i sakene og kanskje føle at man hadde fått sin egen lille hytte på hjul.
Likevel var teltet fortsatt en viktig del av campingkulturen. I 1974 oppga 20 prosent telt eller campingvogn som viktigste overnattingsform på den lengste sommerferieturen, ifølge tall Sandalsand viser til fra SSB. Samme undersøkelse viste at bilen dominerte: 67 prosent reiste med bil på lengste ferie.
Før GPS, mobil og hotellfrokost
Campingferie på 60- og 70-tallet krevde mer av familien enn dagens ferie gjør. Kartet måtte brettes ut. Mor og far diskuterte veivalg. Barna spurte når de var fremme. Og når man først kom frem, var det ingen app som viste ledig kapasitet eller anmeldelser fra andre gjester.
Man tok sjansen.
Kanskje var plassen full. Kanskje regnet det. Kanskje var toalettet langt unna. Men for mange ble nettopp dette en del av minnene.
For dagens unge kan det virke utrolig hvor mye som var annerledes. Feriebildene ble tatt med kamera og filmrull. Man ringte ikke hjem hver dag. Og underholdningen på kvelden kunne være kortspill, yatzy, radio eller bare prat med folk i naboteltet.
Det minner litt om flere av de gamle vanene vi har skrevet om i saken 10 ting fra gamle dager dagens unge kanskje kunne lære litt av. Campinglivet handlet ofte om det enkle: å hilse på folk, rydde etter seg og ta hensyn til naboen.
En ferieform som samlet folk
Selv om mye har endret seg, er det lett å forstå hvorfor campingferien fikk en så sterk plass i norsk sommerhistorie.
Den var sosial, rimelig og tilgjengelig. Den ga familier mulighet til å se landet på en ny måte. Man kunne kjøre til Sørlandet, Vestlandet, fjellet, Sverige eller Danmark – alt etter hvor langt bilen, feriepengene og tålmodigheten rakk.
På 70-tallet økte også antall overnattinger kraftig. Sandalsand viser til at norske campingplasser hadde rundt 4,3 millioner overnattinger i 1970, og omkring 5,8 millioner i 1978. Det sier litt om hvor stor campingkulturen faktisk ble.
I dag er camping på mange måter blitt mer komfortabelt. Men følelsen mange savner, er kanskje ikke fasilitetene. Det er enkelheten. Fellesskapet. Lyden av glidelåsen i teltduken. Lukten av vått gress. Den første isen i kiosken.
Og ikke minst: følelsen av at sommerferien var et eventyr – selv om den bare foregikk noen mil hjemmefra.
