Eivind Skår Ertesvåg 
Solveig Kloppen mistet både moren og søsteren sin i løpet av få uker i 2017.
Solveig Kloppen var i full gang med sitt nye tv-prosjekt. Dokumentarserien «Det jeg ikke fikk sagt», handler om døden og hvordan vi håndterer den. Midt under innspillingene fikk Kloppen selv erfare hvor brutal døden kan være.
Moren til Solveig Kloppen ble alvorlig kreftsyk under arbeidet med dokumentaren, og «Det jeg ikke fikk sagt» ble plutselig en dokumentar som også følger Kloppens eget møte med døden.
Det var i 2017. Moren til Solveig Kloppen døde. Seks uker senere mistet Solveig også sin 50 år gamle søster. Hun valgte å avslutte livet.
– Det er som om alt revner, og jeg husker bare at jeg hylte da beskjeden kom. Det var et skrik som kom helt fra det innerste. Selv om Kathrine i perioder hadde vært veldig deprimert, var jeg ikke forberedt på at dette kunne skje, har Solveig Kloppen tidligere uttalt til TV 2.
Etter serien har Kloppen blitt hyllet for sin åpenhet rundt døden og vanskelige tema. Serien ble svært populær blant tv-seerne, selv om det naturlignok var vanskelig for Kloppen å være så personlig like etter dødsfallene.
– Jeg krever av andre at de skal være åpne og snakke om det vanskelige, og plutselig sto jeg midt i det selv. Om ikke jeg gjorde det måtte vi bare ha avsluttet rett og slett», sa hun den gang til VG.
Hun poengterte også at det snakke om det vanskelig føltes som en terapi. Det ga henne både trøst og håp.
Sønnens rørende gest
I den vanskelige perioden var sønnen til Solveig 11 år gammel. Albert forsto godt at ting var vanskelig. I et nytt intervju med Klikk forteller Kloppen om en rørende episode som skjedde like etter at moren og søsteren døde.
– Da var Albert 11 år. Han skulle egentlig på landskamp på fredagen, men da spurte han meg i stedet om vi skulle sykle gjennom Nordmarka i helgen, forteller Kloppen.
Og Albert elsket fotball. Mye mer enn sykling. Vanligvis ville han alltid valgt fotballkamp foran sykkeltur.
– Den gaven eller gesten der var helt utrolig viktig, forteller Kloppen som videre forteller om hvordan en slik handling fra sønnen ga henne styrke.
– Jeg husker følelsen da vi skulle legge oss i en koie langt inne i Nordmarka. Vi sovnet på kvelden mens vi holdt hverandre i hendene. Da hadde Aserbajdsjan nettopp scoret selvmål. Da husker jeg at jeg kjente varmen fra Albert sin hånd og da tenkte jeg at: Dette skal gå bra dette også liksom.
Men selv om Alberts omtanke for moren ga henne styrke har hun også tenkt tanken at kanskje han følte for mye ansvar i denne perioden.
– I etterkant har jeg nesten tenkt at han tok for mye ansvar for hele min sorg. Det å oppleve at en forelder er så lei seg, er veldig tøft. Han prøvde vel det han kunne tenker jeg, forteller hun.