Bridgette er en tobarnsmor som blogger om livet som mamma. Hun har skrevet en tekst som er blitt hyllet og satt stor pris på fra tusenvis av mennesker.
For noen år tilbake skrev hun et innlegg på bloggen sin som fremdeles blir hyllet på sosiale medier.
«Da jeg som vanlig bladde igjennom bildene på min telefon ble jeg helt paff da jeg så dette. Et bilde av meg på stranden. Helt utslått. Øynene lukket. Utmattet.»
«Min første reaksjon var sjokk. Hvem har tatt dette forferdelige bilde av meg? Innvendig vokste en forakt for hvert sekund helt til jeg var på grensen til å gråte. Akkurat i det jeg skulle til å slette bildet kom sønnen min inn på rommet. «Kjenner du til dette bildet?», spurte jeg han. Jeg snudde telefonen mot han hvorpå han smilte fra øre til øre. «Ja mamma. Det tok jeg da vi var på stranden. Du lå der så avslappet og vakker at jeg ikke kunne la være!»
«Jeg har jo sagt at du skal spørre om lov før du bruker telefonen min og tar bilder!», formante jeg til han. «Jeg vet det mamma», sa min sønn. «Men se så vakker du er!»
«Jeg kikket på bildet igjen og forsøkte å se det som min sønn så. Datteren min kom også og kikket over skulderen min. «Det der ser ut som et postkort, mamma! Jeg elsker det! Du er så vakker!», sa hun med oppriktighet.»
Jeg ble tvunget til å ta et dypt åndedrag og innse at dette var egentlig akkurat det jeg trengte å høre. Min første reaksjon er alltid å finne feil og mangler ved meg selv. Men da jeg nå så på bildet kunne jeg se så mye mer:
Lårene mine er fremdeles store og deigete. Men jeg ser også en kollapset kvinner som spanderer flere timer med sjøen sammen med sine elskede barn.
Jeg har fremdeles tykke armer. Men jeg ser også armene til en mamma. Armer som har holdt mine barn og hjulpet dem over skarpe steiner slik at de ikke skulle skade sine ben.
Fremdeles er jeg en ganske tykk kvinne, kledd i en svart badedrakt som fremhever alle mine problemområdet. Jeg ser også en eventyrlysten mamma som elsker sine barn.
Som så mange andre kvinner har jeg kjempet mot vekten så lenge jeg kan huske. Det er helt enkelt noe som jeg har lært meg til å leve med. Jeg er kanskje ikke skapt for å være tynn som en modell. Akkurat nå veier jeg mer enn jeg har gjort på 10 år. Men jeg lar det ikke hindre meg. Jeg elsker å leke ute sammen med barna om sommeren. Jeg bruker ofte badedrakt offentlig og føler meg noen ganger mer attraktiv i den. Kanskje ikke helt selvsikker enda, men det går rette veien!
Kommer det av at jeg har blitt eldre og mer avslappet? Eller fordi barna mine alltid ser på meg med sine øyne full av tilgivelse? En ting er sikkert: Jeg hater ikke kroppen min. Jeg kommer til å fortsette med å jobbe med meg selv og mine vaner. Men akkurat nå vil jeg gi meg selv og kroppen min kjærlighet. Og gjøre alt som står i min makt for å se på meg selv med de samme øynene som barna mine gjør.
Jeg er så takknemlig for barna mine. Jeg elsker dere!