Forsiden Historier fra livet Sønnen vår var 18 da vi adopterte han - Men alle barn...

Sønnen vår var 18 da vi adopterte han – Men alle barn fortjener en «evig» familie

-

Allerede før jeg møtte min mann, visste jeg at jeg ikke er en person som vil bære frem et barn. Jeg visste det i sjelen på sammen måte som jeg vet at jeg må puste. Tyngden av det slo meg ikke før jeg møtte mannen som ville ha meg som kone.

Ettersom jeg er datteren til en pastor og har kristen bakgrunn visste jeg at det var forventet at jeg skulle gifte meg og få mange barn. Men guds plan for meg var annerledes. Om det er en ting jeg har lært, så er det at mennesker ikke liker det som er annerledes. Men mannen min valgte meg til tross.

Foto: Casey Douglas

Etter tre års ekteskap ønsket vi noe mer.

Sakte begynte vi å introdusere tanken om å bli et fosterhjem og adopsjon. Det gikk ikke så bra. 

Vi ble møtt av en rekke mennesker som ønsket å gi oss råd om hvordan vi skulle starte en familie da vi var i en alder av 24 og 26.

«Dere må ha egne barn før dere begir dere ut på noe slikt.» 

«Jeg ville aldri adoptert et barn jeg ikke selv har oppdratt. De har for mye bagasje.» 

«Jeg håper Gud gir dere egne barn.» 

Da vi fortalte at vi bare ville ta i mot barn over 13 år, ble kommentarene hatefulle og dømmende. 

«Er du sikker på at dere ikke vil ha yngre barn? Tenåringer vil ta livet av dere mens dere sover.» 

«Vil du ikke gi mannen din hans egne barn? Hvordan kan du oppdra noen andres barn?»

«Det beste du kan håpe på er et barn som ser på deg som en mentor og som stikker i det sekund han fyller 18 år.» 

Og slikt holdt det på alle ni månedene det tok å bli godkjent som fosterhjem. Endelig kom dagen da vi skulle få godkjenningen vår.

Sosialarbeideren kom hjem til oss. Hun gikk ut av bilen og sa: «Så dere er de som ønsker tenåringer…er dere gal?» 

Hun kom inn og vi begynte å diskutere og se på hvilke barn som skulle plasseres for adopsjon. Da hun skulle til å gå, spurte hun oss hva vi synes om å være fosterhjem fremfor å adoptere. Jeg sa at vi helst ønsket å være en «familie for alltid» men at vi også var villig til å hjelpe til om det var krisetilfeller.

Hun sa: «Vel, jeg fikk en telefon på vei ut her. Det er en 16-år gammel gutt som trenger et hjem i kveld.» 

Jeg svarte at hun kunne komme med han nå. 

Da hun gikk så jeg på mannen min. «Hva har vi gjort? Vi er ikke klar for dette.» 

Jeg begynte å gråte da jeg gikk inn på rommet til min nye sønn. Endelig skulle rommet bosettes av et barn. Det var det jeg hadde bedt om.

LES OGSÅ
Elektrikeren tilbyr seg å hjelpe det arbeidsledige paret gratis. Så lurer de han tilbake for å gi han en overraskelse

Tre timer senere møtte jeg sønnen min. Han kom inn døren med en liten fiskestang i hånda. Det var ikke klemmer og kyss, men et vennlig smil og et håndtrykk.

Ingenting kunne forberedt meg for hvordan det var å ta i mot et barn i smerte. Fra det sekundet visste jeg at han var min sønn. 

Han var alt for liten av vekst til snart å fylle 17, og det eneste han hadde med seg var klær som var hullete, skitten og alt for små. Jeg kastet alt i vaskemaskinen.

LES OGSÅ
Rachel hadde bendelorm i hjernen – var lettet

Sønnen min ble forlatt av moren sin på sykehuset. Hun hadde ikke en gang gitt han et navn da han ble født.

Foto: Casey Douglas

Han tilbragte sin første uke av livet alene, før bestemoren tok han til seg. Hun hadde han til han var 11 år. Da ble hun syk.

De neste fem årene ble han sendt rundt og utsatt for unevnelig misbruk. Han ble avvist av alle han traff, og hadde naturligvis ingen håp om at vi skulle være noe annerledes.

Han gråt ofte på sengen sin. Jeg klappet han på ryggen. Han så på meg og sa:

«Hele livet at jeg venter på noen som skal behandle meg slik som dere. Jeg har aldri hatt en ekte familie før.» 

Foto: Casey Douglas

Mot alle odds klarte vi å bli en familie.

Så mange ganger tryglet han oss om å få bli værende, og så mange ganger forsøkte han å skyve oss bort for å beskytte hjertet sitt.

En dag han kom hjem brøt han ut i tårer. Han spurte om jeg kunne love noe. «Mamma, kan jeg bli værende selv etter jeg fyller 18, og kan du love å fremdeles legge dyna over meg, selv om det er pinlig?»

Det var det letteste løftet jeg noensinne har gitt.

Han vil alltid være vår. 

Foto: Casey Douglas

Og vi ønsket vi vise det. Vi spurte om å få adoptere han etter at han fylte 18, og dele etternavn.

10 januar 2019 ble han offisielt vår. Han tok navnet vårt, og for første gang har han en mor og far på ekte. 

Foto: Casey Douglas

Vi ble foreldre på en utradisjonell måte, men for oss har det vært mer enn vi kunne drømme om. 

Foto: Casey Douglas

På to år har han vokst og utviklet seg så uendelig mye, og han fortsetter å utvikle seg hver dag.

Gutten som kom til oss hadde ingen andre drømmer enn å røyke hasj, nå er han en ny person.

Han sier blant annet:

«Jeg drømte aldri om ting som utdannelse eller familie. Men nå har jeg trygghet og støtte og jeg lever et liv jeg ikke trodde eksisterte.» 

Foto: Casey Douglas

Vi lever etter mottoet:

«Det handler ikke om at familien vår trenger et barn. Det handler om barn som trenger en familie.» 

Historien er skrevet av Casey Douglas og opprinnelig publisert på Love What Matters.

Populært

Eivind Ertesvåg
Jeg opprettet Sosialnytt i 2014. Da med formål om å spre gladsaker og inspirerende historier, fremfor all negativiteten som ofte preger nyhetsbildet. Siden den gang har siden vokst og Sosialnytt har i dag flere skribenter og tusenvis av engasjerte lesere. Jeg har studert webkommunikasjon og er også utdannet sosionom. På fritiden opptar familie, venner og livet som småbarnsfar det meste av tiden min. .