Eivind Skår Ertesvåg 
Sophie var 31 år gammel, midt i en fase av livet der vennene giftet seg, fikk barn og kjøpte hus, da hun en dag oppdaget noe merkelig på overarmen. En helt rund, blå flekk – på størrelse med en femkroning – som ikke gjorde vondt, ikke bleknet og ikke oppførte seg som et blåmerke. Det som først virket ubetydelig, utviklet seg til en kamp for livet mot en sjelden og aggressiv kreftform: Ewing sarkom.
Høsten 2021 ser Sophie noe uvanlig i speilet. En blå, helt jevn flekk – uten smerter og uten tegn til å forsvinne.
– Det var rent blått, nesten som eggeskallblått. Og det var helt rundt, på størrelse med en mynt, forteller hun til Patient story.
Hun bestiller legetime. Legen undersøker knapt og avviser bekymringen.
– Kanskje det er et blåmerke. Hvis det fortsatt er der om seks måneder, kan du komme tilbake.
Sophie går hjem, men kroppen hennes sier at noe ikke stemmer. Hun ringer tilbake og ber om en ny vurdering. Etter mye venting får hun time hos sin faste lege – som reagerer umiddelbart og bestiller ultralyd.
Bildene viser en cyste, men med blodtilførsel – et faresignal. Etter fire måneder velger Sophie operasjon for å få den fjernet.
Telefonen som tok pusten fra henne
Operasjonen går fint, og kirurgen virker ikke bekymret. Men en uke senere ringer telefonen igjen. Denne gangen er stemmen alvorlig.
– Jeg er veldig lei meg. Jeg tok feil. Det er faktisk kreft.
Legene vet ikke hvilken type. Prøvene sendes videre til spesialister. Sophie prøver å holde fast i noe stabilt, men alt raser.
– Jeg var livredd. Det var den skumleste telefonsamtalen i hele prosessen.
Den endelige diagnosen kommer 1. mars 2022: Ewing sarkom, stadium 2.
Chemo, operasjoner – og måneder i tåke
Behandlingen blir brutal. Sophie får 14 runder med cellegift over ti måneder. Halvparten skjer poliklinisk, halvparten krever ukesopphold på sykehus med flere cellegiftmedisiner daglig.
– Jeg var helt utmattet. Jeg sov gjerne 12–14 timer om dagen og var fortsatt utslitt.
Hun mister alt håret på kroppen. Hun mister matlysten. Hun mister kontrollen over livet sitt, mens resten av verden går videre. Midt i behandlingen må hun gjennom en ny operasjon for å sikre «rene kanter» – fordi den første operasjonen ikke var gjort som kreftkirurgi.
Gradvis lærer hun seg mønsteret i behandlingen. Noen dager er alt et mørke. Andre dager klarer hun å spise litt, gå en tur eller se en serie.
NED – men ikke uten frykt
Etter den andre operasjonen får Sophie beskjed om at det ikke lenger er tegn til kreft:
– De bruker ikke ordene «kreftfri» eller «i remisjon». De sier «ingen tegn til sykdom».
Likevel må hun fullføre all cellegiften. Etterpå starter et regime med scanninger hver tredje måned – først armen, der svulsten satt, og så lungene, hvor Ewing sarkom ofte sprer seg.
Den tyngste delen: å møte sin egen dødelighet
Selv om cellegiften var ekstremt tøff, er Sophie klar på at det psykiske var hardest.
– Jeg sto helt stille mens alle andre levde livene sine. Jeg var 31, og plutselig måtte jeg tenke på om jeg kom til å dø.
Kreften endret hvordan hun ser på framtiden, identiteten sin og hva hun forventer av livet.
Hennes viktigste budskap til andre
Sophie har to ting hun vil at alle – spesielt unge voksne – skal vite:
– Du må stå opp for deg selv. Ikke ta nei for et svar hvis noe føles galt. Press på. Det kan redde livet ditt.
Og:
– Kreft er tøft, men du er tøffere.
Hun trodde aldri hun skulle klare cellegift, nåler eller lange sykehusopphold. Men hun gjorde det – fordi hun måtte.
Og fordi hun hadde mennesker som ble værende.
