En kvinne forlater livet. Hun sovner stille inn. Ektemannen holder fremdeles hånden hennes. Alt er vakkert og stille. Så kommer tårene. Nå er det kun sorgen som høres…
Våren er kommet. Også på rom 104.
I vinduskarmen står fargerike blomster. Hilsener fra familie og venner som har vært innom på besøk. Alle disse besøkene og blomstene har vært kvinnens lyspunkter gjennom de siste ukene. Hun har slitt med sykdom de siste årene, og nå har sykdommen fått overtaket. Hun er døende.
Hun forteller at fra den dagen hun kom til avdelingen, så har hun følt at alle som arbeider der har tatt godt vare på henne. Det er nesten så hun er overrasket over å møte så mye godhet. Alle har et smil på lur. Selv på hennes tyngste dager, så har hun allikevel vært glad for at hun har kommet nettopp hit. Et sted hun i utgangspunktet gruet seg for å være.
Ektemannen har vært en stor støtte gjennom hele livet. Hele sykdomsperioden. Også nå. De vet begge at deres tid sammen, snart er over.
De har fått snakket seg gjennom alt som kommer til å skje. Ektemannen har lovet å være der når hun dør. Han skal gi henne det siste håndtrykket.
De har ingen barn. Det har vært de to, og bare de to. Sammen har de den siste tiden mimret over alle turene de sammen har vært på. Alle de morsomme episodene de sammen har opplevd, har gjort sitt til at deres tyngste dager i livet, har blitt lettere å komme igjennom.
Sommeren som er i vente, vil ektemannen møte alene. Uten sitt livs store støtte. Han vet så altfor godt at han skal miste henne.Det gikk opp for han, da de sammen hadde fått beskjed av legen, for et par år siden. Den dagen er brent inn i hukommelsen. Han husker til og med at de ikke orket å lage noe middag sammen den dagen, da de kom hjem. Begge var i sjokk. De gråt i kor. De følte at dette var starten på slutten..
Snart ved veis ende…
Det var onsdag morgen. Ektemannen sov også på rom 104. I en seng ved siden av kvinnen, som han hadde delt seng med i hele sitt voksne liv. Det var kjærlighet ved første blikk, og han vet at det kommer til å bli kjærlighet ved siste blikk…
Sammen har de fått omsorg og støtte fra de som arbeider på avdelingen. Sammen har de hvisket seg imellom at «Tenk at noen klarer å ha dette som jobb – hver eneste dag.» Avdelingen de er på er et egnet sted for mennesker i samme situasjon som de selv. – Et hospice.
Her er dyktige sykepleiere og helsefagarbeidere. Stedet hvor også legen har TID til å sette seg ned med en kopp kaffe. Ikke bare for å informere om den dårlige utviklingen av sykdommen, men også for å høre de fortelle om alt hva de har opplevd sammen gjennom livet.
TID – Et ord, som for de har fått en helt ny betydning. Hver dag. Hele tiden.
Inntil den dagen hun mistet matlysten, så hadde kokken laget smakfulle og delikate retter til henne. Hun fikk det hun ønsket seg. En dag kunne det være et lite stykke kyllingfilet. Neste dag kunne det være et ostesmørbrød. Fysioterapeuten hadde hjulpet henne med å opprettholde gangfunksjonen – enn så lenge hun hadde den. Musikkterapeuten hadde spredt glede med musikk og sang. Det betydde mye for henne. Hun hadde sunget i et damekor de siste tolv årene. Selv om sangstemmen hadde blitt dårligere, parallelt med sykdommen, så sang hun med av full hals. Sang var glede. Sangstundene forble et friminutt. Fra hverdagens mørke.
Lørdag kl 09.42
TID. – Ordet som betydde så uendelig mye i løpet av den siste tiden.
Lørdag kl. 09.42. – Det var tiden, der han mistet kontakten med sin kjære. Han glemmer aldri denne lørdagen. Ei heller klokkeslettet.
Utenfor skinner sola. Det irriterte han. Sola skinte nemlig på kvinnen som var hans egen solstråle. Sola blendet henne. Lite merket hun av det.
Han hadde mistet kontakten med henne for et par timer siden. Han husker også denne tiden. Hun sov dypt. Hun reagerte ikke engang av hans ord. Hun hadde alltid hatet at han kilte henne under føttene. Nå responderte hun ikke engang på det. Han hadde mistet henne, før han hadde mistet henne. På ordentlig…
Han gråt. Han tenkte. Han bannet inne i seg. Hva er meningen med dette ?
Sykepleierne var stadig innom. Hadde hun smerter? Hvordan har dere det? Noe tegn på uro? Har hun rynker i panna?
Han hadde blitt fortalt at døende mennesker ofte får rynker i panna om de føler smerte eller ubehag. Det var ingen tegn til det. Solstrålen hans hadde det så godt som hun kunne ha det. Selv om han skulle ønske at alt var annerledes. Veldig annerledes.
Tiden. Han hadde glemt tiden. Klokka..
Hun som nå ikke var kontaktbar, og han, hadde en avtale. Det hadde han helt glemt. Søsteren hennes skulle komme på besøk. De hadde avtalt at hun skulle ta med noe sprudlende drikke. Hun som nå lå der og sov. Dypt. Hun hadde alltid elsket «Prosecco». En sprudlende drikke. Like sprudlende som henne selv. Sammen hadde de hatt jentekvelder, der hvor siste nytt ble delt dem imellom. De pleide å lage noe god mat. Samtidig var prosecco`en et fast innslag. Nå var alt dette i ferd med å bli gode minner. Såre minner, men allikevel gode. For ettertiden.
Lørdag kl.13.29
Pusten hadde forandret seg den siste timen. Han var engstelig. Redd. Hva skjer ?
Så kom han til å tenke på hva pleierne på avdelingen hadde fortalt. Han hadde ikke vært helt seg selv når de fortalte han det, men han husket i korttekst at de hadde fortalt at pusten kan forandre seg helt på slutten. Da er døden nær, hadde de fortalt han. Nå satt han der. Nå var de altså der. Sammen.
Det var som å blåse ut et stearinlys. En flamme som slukkes. Dette var enden. Flammen hans sluknet. Akkurat som flammen, så gikk livet hans opp i røyk. Det var følelsen. En bråstopp. Selv om de begge var forberedt.
Hun hadde slåss lenge mot sykdommen. Sammen hadde de håpet på et mirakel, men nå orket ikke kroppen hennes noe mer. Tiden var kommet.
Han holder fremdeles hånden hennes. Han kysser henne på munnen. Alt er stille og vakkert. Selv midt i elendigheten. Han kjenner at kinnene blir våte.
Virkeligheten går opp. Selv på rom 104.
Han knekker sammen.
Nå høres bare sorgen…..
Hvordan mennesker dør, forblir som viktige minner hos dem som lever videre.
Det som skjer de siste timene før et menneske dør, kan lege mange tidligere sår, eller forbli som uutholdelige erindringer som forhindrer veien gjennom sorg.
Denne gripende historien er sendt inn til Sosialnytt og skrevet av menneskene bak Facebooksiden «Omsorg for døende». Del gjerne artikkelen, og klikk på linken for å like Facebooksiden deres, vi er sikker på det også i fremtiden, vil komme mange interessante saker fra den kanten.