Sykepleie er en av de mest fysisk og psykisk krevende jobber i samfunnet vårt. Alle kjenner til at det kreves mange år på skolenbenken før man blir sykepleier, men hva vet vi om de følelsesmessige kravene til jobben?
En anonym sykepleier postet et åpent brev på Reddit som virkelig fanger hvor følelsesmessig utfordrende sykepleie kan være. Brevet har tittelen: “Et åpent brev til foreldrene som jeg fortalte at datteren deres var død i morges”
Les hennes sterke historie under:
Dere ble knust. Fullstendig i sjokk. Datteren deres ble brakt inn morges, hun var livløs. En 18 år gammel jente, vi forsøkte alt vi kunne. Prøvde å gjenopplive henne i 45 minutter. Men det er ingen som kommer tilbake etter så omfattende hodeskader og kraniebrudd. Vi ville ikke vise det til dere, så vi gredde ut håret hennes, slik at dere ikke skulle se omfanget av skadene. Ingen foreldre skal måtte se barnet sitt sånn.
Jeg sto ved siden av legen mens han fortalte nyheten på en «best mulig måte.» Rettelse, det er ingen “beste” måte å formidle noe slik. Det er en knusende beskjed. Deres verden mangler en person nå.
Sannsynligvis slapp hun å lide. Bilen krasjet, resultatet var en person i kritisk tilstand og to andre med moderate skader. Det skjedde så fort at hun kunne ha blunket to ganger og det var over.
Dere knakk sammen på gulvet. Deres verden var knust. Mamma og pappa var knust. Og der står jeg, prøver å holde masken med hendene mine foldet foran meg. Dere holder rundt hverandre. Skriker. Gråter.
Jeg forsøker å holde ansiktsuttrykket. Jeg tilbyr den hjelp jeg kan gi. Dere avslår og holder enda hardere rundt hverandre. Jeg står klønete ved siden av dere. Tilbyr dere kleenex, et glass med vann. Jeg står i ensom støtte. Jeg står her som en søyle av støttende forståelse for å prøve å lette deres smerte og lidelse i den mest diplomatiske, politisk korrekte måte som sykehuset tillater. Jeg nikker, jeg rister på hodet. Jeg tilbyr en klapp på skulderen. Til slutt må jeg forlate dere. Mer familie har kommet til sykehuset, og jeg vet at dere er i gode hender.
Det dere ikke vet, er at også jeg er knust.
Jeg gråter hele veien hjem. Jeg så datteren deres på Facebook. Hun var vakker. Nettopp uteksaminert fra videregående. Hun hadde et helt liv foran seg. Det er ikke rettferdig.
Jeg var full av raseri da jeg kom hjem. Jeg kastet baggen min over kjøkkendisken. Jeg falt til gulvet, slik som dere, og gråt.
Selv om jeg er for ung til å ha barn på samme alder som deres datter, har jeg en yngre bror som er 18 år. Han gjør akkurat det samme som deres datter gjorde: råner frem og tilbake sammen med venner sent på kvelden. Det kunne like gjerne vært han som lå død i veien.
Jeg er mer lei meg enn dere noensinne vil vite. Ærlig talt, dere kan ikke vite. Men jeg gjør. Og forhåpentligvis vet datteren deres også. Jeg har aldri kjent henne, men jeg sørget over henne.
Vi sykepleiere kan ikke alltid vise følelsene våre. Det kan handle om profesjonalitet eller sykehusets politikk, men vi bryr oss.
Deres sorg gjør oss vondt. Vi sørger med dere. Så husk det, sorgen deres er følt. Den er delt.
Del de sterke ordene til denne sykepleieren.
