Så var det over.
Drømmen brast mot England. Spillerne sank sammen på gresset, norske supportere tørket tårer på tribunen, og hjemme i Norge sank det inn.
Ingen semifinale. Ingen finale. Ingen VM-pokal.
Men la oss være helt ærlige:
Det føles likevel som om Norge vant noe.
For dette mesterskapet handlet til slutt om langt mer enn resultatene på en fotballbane.
Det handlet om oss.
Om samholdet. Om forventningene. Om trommene som aldri sluttet å slå. Om roingen som spredte seg fra tribuner i USA til gater, torg, stuer og utesteder over hele Norge.
Det handlet om følelsen av at vi, i noen magiske sommeruker, var én stor gjeng.
Et Norge vi nesten hadde glemt
Det er lenge siden fotballandslaget har klart å samle det norske folk på denne måten.
Vi har hatt store idrettsprestasjoner før. Gullmedaljer, verdensrekorder og helter i vinteridretten.
Men dette var annerledes.
Fotball treffer bredt. Den finner veien inn i hjem der ingen til vanlig ser en eneste landskamp. Den får barn til å male flagg i ansiktet, besteforeldre til å holde seg våkne langt utpå natten og fremmede mennesker til å snakke sammen som om de har kjent hverandre i årevis.
Plutselig handlet samtalene på jobb, i butikken og rundt middagsbordet om det samme.
Når spiller Norge?
Hvem starter?
Kan vi virkelig slå Brasil?
Og da Norge faktisk slo Brasil, eksploderte landet i en kollektiv glede vi knapt har sett maken til.
Folk danset i gatene. Bilhornene ljomet. Flaggene vaiet fra balkonger og vinduer. På Slottsplassen samlet enorme folkemengder seg for å feire sammen.
Sosialnytt skrev om hvordan kronprins Haakon dukket opp blant supporterne foran Slottet.
Det var ikke bare en fotballseier.
Det var et øyeblikk der hele Norge trakk i samme retning.
Trommene som aldri ga seg
Gjennom hele mesterskapet var lyden der.
Trommene.
De slo når Norge ledet. De slo når laget lå under. De slo mens spillerne kjempet, og de slo lenge etter at dommeren hadde blåst av kampene.
Det var som om supporterne nektet å la eventyret stilne.
Og så kom roingen.
En enkel supporterfeiring utviklet seg til selve symbolet på Norges VM. Tusenvis av mennesker satte seg ned, strakte armene frem og rodde i takt.
På stadion. I gatene. På puber. Hjemme i stuene.
Til og med amerikanske politibetjenter kastet seg med da de overrasket det norske landslaget med sin egen Viking-roing.
Det så kanskje litt sprøtt ut for dem som sto utenfor.
Men for oss som var med, betydde det alt.
Roingen sa: Vi står sammen. Vi gir oss ikke. Vi er på denne reisen sammen med dere.
Haaland hadde rett
Etter VM-exiten satte Erling Braut Haaland ord på det mange av oss kjente.
– Det har forandret Norge. Det har forandret meg.
Han har helt rett.
Dette mesterskapet har forandret måten nordmenn ser på landslaget.
I mange år har vi håpet, tvilt og blitt skuffet. Vi har snakket om gamle bragder, om Drillo, Marseille og seieren over Brasil i 1998.
Nå har en ny generasjon fått sine egne bilder.
De har fått Haaland som scorer i et VM. De har fått seieren over Brasil. De har fått trommene, roingen og folkehavet foran Slottet.
De har fått minner som varer livet ut.
Haaland scoret sju mål i mesterskapet og var en sentral del av Norges historiske ferd til kvartfinalen. Men kanskje var det viktigste han og lagkameratene gjorde, å vise norske barn at det faktisk er mulig.
Norge trenger ikke alltid å være den lille nasjonen som håper å overleve.
Vi kan møte de største.
Og vi kan slå dem.
Dette var større enn fotball
Etter seieren mot Elfenbenskysten beskrev Haaland det enkelt:
– Dette er større enn fotball.
Det kan høres ut som en klisjé.
Men denne gangen var det sant.
For i en tid der mye handler om konflikter, bekymringer og alt som skiller oss, ga landslaget oss noe felles.
De ga oss en grunn til å samles.
De ga oss noen timer der det ikke betydde noe hvor vi kom fra, hvilket parti vi stemte på eller hvilket lag vi vanligvis holder med.
Vi var Norge.
Det er lett å undervurdere verdien av slike øyeblikk. Men fellesskap oppstår ikke av seg selv. Noen ganger trenger vi noen som viser oss veien.
Denne sommeren gjorde landslaget nettopp det.
Vi skal ikke sørge over det som manglet
Selvfølgelig gjør det vondt å ryke ut.
Spillerne ønsket mer. Supporterne ønsket mer. Hele Norge begynte å tro at eventyret kunne ende med finale og pokal.
Men vi skal passe oss for å la nederlaget mot England overskygge alt som kom før.
Norge slo Elfenbenskysten.
Norge slo Brasil.
Norge tok seg til kvartfinalen i VM.
Og viktigst av alt: De fikk et helt land til å tro.
Et lag kan tape en fotballkamp og likevel komme hjem som vinnere.
Det er akkurat det disse spillerne gjør.
Takk for sommeren
Mandag skal landslaget hylles i Oslo.
Spillerne skal møte Kong Harald, kjøre gjennom hovedstaden i åpen buss og møte folket på Slottsplassen og Rådhusplassen. Hele troppen ønsker å delta, selv om mange har kort tid igjen av ferien.
Det er en hyllest de fortjener.
Ikke bare fordi de scoret mål og vant kamper.
Men fordi de fikk oss til å føle noe.
De fikk oss til å synge høyere, klemme fremmede, male ansiktene våre og tro på det umulige.
De fikk trommene til å slå over hele landet.
De fikk Norge til å ro i takt.
Så takk, Ståle Solbakken.
Takk til spillerne.
Takk til supporterne som aldri sluttet å synge.
Og takk for at dere minnet oss på hvor sterkt et lite land kan føles når alle trekker i samme retning.
VM-pokalen blir ikke med hjem.
Men denne sommeren tilhører Norge.
Og den skal ingen ta fra oss.
Eivind Ertesvåg, redaktør Sosialnytt.
