Da hele Norge ble kjent med Pia gjennom «Team Pølsa», var det én ting som traff ekstra sterkt: drømmen om å høre til. Å være en del av et lag. Å kjenne på fellesskap.
Nå, ett år senere, står 16 år gamle Pia Hasund Vareberg stødigere enn noen gang – og bruker stemmen sin for alle som kjenner på utenforskap.
– Det er blitt lettere å leve med de dårlige dagene
Siden hun først ble kjent, har mye skjedd. Hun har vunnet Folkets favoritt under Vixen Awards, samlet titusenvis av følgere i sosiale medier og blitt en tydelig stemme for unge med funksjonsnedsettelser.
Likevel handler hverdagen fortsatt om både oppturer og tunge tak.
– Det er blitt lettere å leve med de dårlige dagene. Nå kan jeg flytte fokus ved å sette meg ned for å redigere videoer eller skrive innlegg, sier hun i et nytt intervju med Hjemmet.
Som rullestolbruker med cerebral parese er hun avhengig av assistanse for å leve det livet hun ønsker. Og nettopp kampen for nok brukerstyrt personlig assistanse (BPA) har blitt en hjertesak.
Kampen mot systemet
Selv om hun har oppnådd mye, er ikke alt blitt enklere. Samtalene med kommunen om assistansetimer er fortsatt krevende.
– Jeg ønsker å synliggjøre at unge mennesker blir brent ut av begrensningene i systemene. Mange klarer ikke å dele sin fortvilelse, men den jobben vil jeg ta på vegne av både dem og meg selv.
Hun opplever at forventningen ofte er at foreldrene skal stille opp overalt.
– Jeg tror de regner med at mamma og pappa skal følge meg overalt. Helt ærlig synes jeg det er respektløst både overfor dem og meg.
Ordene er tydelige – og modne. For Pia handler det om noe helt grunnleggende: retten til å være ungdom.
Vil være forbildet hun selv savnet
Gjennom «Team Pølsa» fikk hun for første gang kjenne på ekte lagfølelse. Opplevelsen ga henne selvtillit – og retning.
I dag får hun meldinger fra unge som forteller at de tør å bruke hjelpemidlene sine med stolthet, at de våger å kle seg slik de vil, og at de føler seg mindre alene.
– Da jeg vokste opp, savnet jeg et forbilde. Jeg vil fortsette å være det forbildet som ikke fantes da.
Hun trener målrettet for å holde kroppen sterk, satser på medielinje på videregående – og har nå fått eget management for å håndtere alle forespørslene.
Men midt i alt det nye er hun fortsatt den samme jenta som ønsket å få være med.
Forskjellen? Nå vet hun hva hun er verdt.
– Jeg vil kjempe for mitt frie, unge liv.
Og det gjør hun – ikke bare for seg selv, men for alle som kjenner på at systemene kan være tyngre enn de burde.