I dag kjenner de fleste Trine Lise Olsen som den fargerike komikeren som ikke er redd for å by på seg selv. Men bak humoren ligger en barndom preget av en lang jakt på noe de fleste barn tar som en selvfølge: et trygt sted å høre til.
Fra hun var to til ni år gammel bodde Trine Lise hele ni forskjellige steder. Stadige flyttinger og nye voksne gjorde at hun aldri kunne vite hvor lenge hun fikk bli. Så kom hun til fosterfamilien som skulle forandre livet hennes – og kvinnen hun etter hvert bare kalte mamma.
Flyttet hjemmefra som toåring
I et nytt intervju med Familien forteller Trine Lise åpent om en oppvekst preget av omsorgssvikt og utrygghet. Den biologiske moren slet med alkohol, og allerede som toåring ble Trine Lise flyttet hjemmefra.
De neste årene fulgte en rekke beredskaps- og fosterhjem. Før hun hadde fylt ti år, hadde hun bodd ni forskjellige steder. Hver flytting innebar nye mennesker, nye rom og en ny usikkerhet om hvor lenge det skulle vare.
– Jeg flyttet så ofte at uroen i kroppen ble permanent.
Som barn klarte hun ikke å forstå hvorfor de voksne sviktet. I stedet begynte hun å lete etter feilen hos seg selv. Hun forteller til Familien at hun lenge trodde hun var «verdens styggeste jente», og at hennes første minne er savnet etter å føle seg elsket.
Vi skrev også tidligere i år om den sterke historien Trine Lise nylig fikk vite fra barndommen: Som bare toåring skal hun ha gått til barnehagen sammen med sin fire år gamle storebror.
Ragnhild skulle forandre alt
Da Trine Lise var ni år gammel, kom hun til fosterfamilien som skulle bli den siste. Fostermoren Ragnhild ga henne omsorg og trygghet, men etter alle flyttingene var det vanskelig for den lille jenta å tro at denne familien virkelig skulle beholde henne.
Hun testet fosterfamilien og ventet på at også de skulle gi opp. Først etter rundt to år kom øyeblikket som fikk henne til å forstå at noe denne gangen var annerledes.
Trine Lise fant Ragnhild gråtende på sengen og spurte hva som var galt.
– «Jeg gråter fordi jeg ikke når frem til deg», svarte hun tåredryppende.
Ragnhild fortalte at hun ikke visste hvordan hun skulle få Trine Lise til å forstå at familien faktisk ønsket henne. For den elleve år gamle jenta ble ordene et vendepunkt. Hun begynte gradvis å forstå at Ragnhild ikke var enda en voksen som kom til å forsvinne.
Bildet på veggen fortalte hele historien
Et annet minne viser hvor dypt frykten for å bli sendt videre satt i henne. En dag oppdaget Trine Lise at Ragnhild hadde hengt opp et bilde av henne hjemme.
For mange barn ville et familiebilde på veggen knapt vært verdt å legge merke til. For Trine Lise var det noe helt annet. Hun spurte fostermoren hvordan de skulle håndtere det stygge hullet i veggen dersom hun måtte flytte igjen.
Reaksjonen sier mye om hvordan hun hadde lært å betrakte tilværelsen. Hun tok nærmest for gitt at også dette hjemmet var midlertidig, og at bildet en dag måtte tas ned.
Men bildet fikk bli. Og det fikk Trine Lise også.
– Mamma var den første som ga meg følelsen av å høre til et sted.
Ragnhild ga henne etter hvert fundamentet hun hadde manglet gjennom store deler av barndommen. Da Trine Lise som 16-åring flyttet ut for å gå på skole, gjorde hun det ikke som et barn som igjen ble sendt videre, men som en elsket datter som hadde et hjem å komme tilbake til.
Mistet mamma Ragnhild
Forholdet mellom de to fortsatte inn i voksenlivet. Ragnhild ble kvinnen Trine Lise ønsket å ringe når noe skjedde, og den hun ville dele både oppturer og nedturer med.
Så ble fostermoren rammet av Alzheimers sykdom. I 2024 døde Ragnhild, bare 74 år gammel.
Tapet gjorde at noe av den gamle uroen dukket opp igjen. Trine Lise forteller at hun fortsatt kan få lyst til å ringe mamma når noe fint skjer i livet. Nå som hun blir intervjuet, er på TV eller opplever noe morsomt, kan den første impulsen fremdeles være å dele det med Ragnhild.
Det er nettopp fordi minnene om fostermoren er fylt av kjærlighet og glede at savnet også blir så sterkt.
Føler fortsatt at mamma er med henne
Selv om Ragnhild ikke lenger er fysisk til stede, opplever Trine Lise at forbindelsen mellom dem ikke er helt borte. Hun forteller at hun enkelte ganger kan kjenne fostermorens nærvær, og knytter dette blant annet til sine samiske røtter og tanken om at mennesker bærer med seg energien til dem de har vært glade i.
For henne gir det en form for ro. Samtidig legger hun ikke skjul på hvor stort tomrommet etter Ragnhild er.
Historien om fostermoren handler derfor om langt mer enn sorg. For jenta som gjennom store deler av barndommen ventet på å bli sendt videre, ble Ragnhild beviset på at det fantes voksne som ble værende.
Hun ga Trine Lise det hun hadde lengtet etter siden hun var liten: følelsen av å høre til.
