Eivind Skår Ertesvåg 
Det hele startet med at Emma Ruscoe (55) la merke til subtile endringer i personligheten til ektemannen Simon (58). Hun var overbevist om at han hadde en affære. Men sannheten viste seg å være langt verre.
Simon trakk seg mer og mer tilbake. Han sluttet å gå ut med venner, ble kranglete og glemte samtalene deres. I starten var det bare helt subtile endringer. Emma (55) begynte å legge merke til det i 2015. Etter at de hadde vært på familieferie i Hellas sommeren 2016, ble endringene i ektemannens oppførsel merkbart verre.
Hun har fortalt den tøffe historien som sikkert mange pårørende til demenspasienter kan kjenne igjen: Uvissheten og de små endringene og den ofte lange veien frem til demensdiagnosen.
– Jeg la merke til en endring i oppførselen hans på slutten av 2015. Simon sluttet å ville gå ut med venner, han ville ikke sosialisere, ble veldig reservert, og jeg merket at han trakk seg mer og mer tilbake. Til slutt kom det til det punktet der jeg trodde han hadde en affære, sier kona til The Mirror.
Etter en familieferie i 2016 var hun sikker på at det var noe galt. Hun tok med Simon til fastlegen hans, og fikk mannen henvist til en hukommelsesklinikk. Men det å få en time viste seg å være vanskelig, selv om de hadde henvisning. De kom ikke til før i 2018. Og i juni det året de fikk svar på testene: Hukommelsesklinikken slo fast at han ikke hadde demens.
– Det var ingen tester, vi snakket med en psykolog, og han fortalte at Simon var stresset. Deretter mottok vi et brev som kategorisk avviste at mannen min hadde demens, sier Emma.
Samtidig som ingen fant noe galt med Simon, visste kona at det var ett eller annet veldig galt. Ektemannen hadde begynt å kjøre feil når de dro på veier de var godt kjent med. Og hun ble stadig mer bekymret over Simons oppførsel, som ble verre og verre. Emma gikk tilbake til fastlegen og krevde en ny henvisning til hukommelsesklinikken. Da de kom til i januar 2020, tre og et halvt år etter at Emma hadde startet kampen med å få noen til å undersøke mannen hennes ordentlig, ble han diagnostisert med tidlig debuterende demens.
– Når han fikk diagnosen, visste jeg hva det var jeg hadde å gjøre med, sier kona.
Under pandemien hadde Emma hjemmekontor og kunne jobbe hjemmefra slik at hun samtidig kunne hjelpe Simon.
– Vi må stå sammen med ham, sier Emma.
Men etter hvert som tiden går har den ubarmbjertige sykdommen gjort at mannen hennes har blitt mye verre. Før gjorde han ting selv. For 12 måneder siden måtte hun be ham klippe plenen, men han kunne klippe den. Nå kan han ikke kan gjøre noe på egenhånd.
Likevel er Emma klar på en ting: Du må fortsette så mye du kan. Håper hennes er at de kan fortsette å ta vare på Simon hjemme, men hun innrømmer at hun ikke helt vet hva fremtiden bringer.
– Når man leser prognosene, sier de at han sannsynligvis må inn i på hjem, men vi vil kjempe mot det hvert steg på veien. Jeg foretrekker at han er hjemme. Jeg har to gutter som bor hjemme, mamma bor nede i veien og hun hjelper til når hun kan. Og jeg leter etter en personlig assistent for å gi oss en pause og gi Simon litt uavhengighet. Det er en sorgprosess man lever i der man hele tiden ser personen forverres. Vi har vært sammen i 31 år. Og det å se personen jeg har delt livet med forsvinne er hjerteskjærende, sier hun.
LES OGSÅ:
- Kim Wigaards sorg – mistet tante med demens
- Dette personlighetstrekket øker risikoen for demens
- 18-åringen tar seg av sin demenssyke pappa: – Han er min beste venn