Eivind Skår Ertesvåg 
Det var en gang en ung mann som gikk og stilte seg midt på byens torg. «Jeg har det mest perfekte hjerte av alle!» ropte han ut.
Menneskene i byen samlet seg for å beundre hjertet, og alle sammen var enige. Hjertet hans var virkelig perfekt. Uten den minste flekk eller skramme tindret det vakkert i sollyset.
Plutselig kunne man høre en rusten stemme fra folkemengden. «Jeg er ikke enig. Hjertet ditt er ikke engang halvparten så vakkert som mitt.»
Alle snudde seg for å se hvem det var som snakket. Stemmen tilhørte en gammel mann som banet seg fram gjennom folkemengden.
«Se her», sa han og viste frem hjertet sitt.
Den unge mannen klarte ikke å la være å le.
«Hvordan kan du påstå at hjertet ditt er vakrere enn mitt?» Spurte han.
» Hjertet ditt er jo fullt av arr. Biter mangler, og noen hull er blitt reparert med biter som ikke engang passer.»
«Det er kanskje sant,» svarte den gamle mannen. «Men jeg ville aldri ha byttet bort mitt hjerte med ditt. Du skjønner, hjertet representerer livet mitt. Hullene har oppstått når jeg har elsket et annet menneske og gitt bort en bit av hjertet mitt. Noen ganger har jeg fått en bit av det menneskets hjerte tilbake. Noen ganger har jeg elsket en som ikke har elsket meg igjen. Da har det forblitt et hull. Men jeg tar vare på de hullene også, for de minner meg på den kjærligheten jeg har til disse personene. Og jeg har ikke gitt opp håpet om at de en eller annen gang skal gi meg en bit av hjertene sine. Slik har hjertet mitt blitt seende ut som det gjør i dag. Og for meg er det et vakkert hjerte.»
Den unge mannen sto taus. Han kikket på sitt eget hjerte og på den gammle mannen sitt hjerte.
Uten ord tok han en bit fra hjertet sitt og ga til den gamle mannen.
Vi kan alle gi en bit av hjertet vårt fra tid til annen. Husk på å gi det til noen som fortjener det.