Anne C. Olsen 
Har du barn kan det meget vel tenkes at du kjenner det igjen i det å ha gitt etter for frustrasjonen og gitt barnet tomme trusler. De aller fleste foreldre har nemlig gjort det.
– Men når vi tyr til trusler, prøver vi å få barnet til å gjøre som vi vil ved å ta fra det ting eller gleder. Vi setter ikke våre egne grenser for barnet, fordi vi tror det har mer respekt for leken eller besøket hos bestemor enn for oss som foreldre, sier familieterapeut Fie Hørby til Foreldre og Barn.
Hun påpeker at foreldre som barnet ofte kommer med noe som ikke har logisk sammenheng for barnet i forhold til det barnet gjør «galt», og viser til at barnet ikke ser noen sammenheng mellom det å hoppe i sofaen og ikke få dessert. Det er ikke kun en trussel, det er også en straff.
Trusler – som for eksempel ingen lørdagsgodt – virker ofte her og nå, men de kjøper deg ikke den respekten du vil ha, understreker Hørby.
– De virker jo, fordi barnet overgir seg av frykt, ikke respekt. Og de virker hvis trusselen er skremmende nok for barnet. Men i det lange løp, når makten vår blir mindre, vil vi ikke lenger kunne gjøre samme inntrykk, og så står vi tomhendte tilbake i tenårene, sier hun og legger til at uansett om truslene er tomme eller blir fulgt opp av en konsekvens, er de et misbruk av vår makt som voksne.
– Et barn vet at det er avhengig av foreldrene sine, og vil gjøre alt for ikke å bli forlatt. Det er derfor med på å skape angst, utrygghet og et ikke likeverdig forhold mellom dere, sier Hørby til Foreldre & Barn.
Hun legger til at om vi bruker trusler i oppdragelsen, demonstrerer vi for barnet at vi tviler på om våre grenser er verd å respektere.