Vibeke Sæther opplevde alle foreldres mareritt – Åpner opp om hvordan det var å mistet datteren

1,3K

For 52 år siden dukket «Lekestue» opp på Barne-TV i NRK. Det sikret Vibeke Sæther status som superstjerne for en hel generasjon barn. 

Vibeke Sæther ledet Lekestue i hele ni år, fra 1971 til 1980. På 80-tallet delte hun programlederrollen i «Labbetuss» med Halvdan Sivertsen. Det ble et av 1980-tallets mest populære barneprogrammer.

De eneste som kunne styre sin begeistring for Vibeke Sæthers kultstatus blant barn som satt klistret foran tv-skjermene når «Lekestue» startet kl. 18:00, var hennes tre barn Helge, Marit og Anne.

– For noen år siden, en gang vi snakket om denne perioden, sa sønnen min til meg: «Du var så opptatt av andres barn, at du ikke fikk tid til oss». Huff, den traff! I ettertid ser jeg det tydelig: Jeg var en yrkeskvinne, jeg hadde en karriere, jeg skulle realisere meg selv, tjene egne penger … Selvfølgelig gikk det ut over familien, sier Vibeke Sæther i et større intervju med VG.

Selv sier Vibeke Sæther at den intense jobben i NRK ikke ga nok tid til å være mamma.

– Det ble mye stress. Jeg synes jeg bestandig løp for å rekke alt. Var jeg på jobben, tenkte jeg på barna mine, og hjemme var oppmerksomheten rettet mot neste manus. Damen i Barne-TV har jeg nesten glemt. Hun eksisterer kun på et foto, sier Vibeke Sæther i et intervju med Se & Hør.

I dag trives hun som pensjonist, og bor på Uranienborg i Oslo. Huset er etter besteforeldrene hennes, Lalla og Carsten Carlsen. Stort sett har det vært et godt liv, mener Vibeke Sæther. Men for et halvt år siden rammet tragedien.

– Vi har tre barn. To på jorden – og ett i himmelen. For et drøyt halvår siden mistet vi den ene datteren vår, forteller hun til ukebladet.

View this post on Instagram

A post shared by HER OG NÅ (@herognaa)

Datteren Anne led av en langvarig sykdom, og hadde det ikke bra. 

– Vi kunne ikke hjelpe henne – ingen kunne. Til slutt orket hun ikke mer … Det er fryktelig vondt å se barnet ditt ha det vondt, og innse at du ikke kan gjøre noe. Da hun døde, kom det ikke som et sjokk. Egentlig var jeg forberedt. På en måte var det en lettelse at hun endelig fikk fred, og den første tiden greide jeg ikke helt å ta sorgen inn over meg, og holdt den på avstand, forteller hun.