Anne C. Olsen 
Etter de dramatiske minuttene på fødestuen startet Charlottes kamp for å akseptere at livet ikke ville bli som hun hadde forestilt seg.
Før Vilfred kom til verden hadde Charlotte sett for seg hvordan hun skulle holde den lille bylten ømt til brystet og se inn i de vakre babyøynene hans. Slik ble det ikke. Det kom ingen gråt, og gutten var blek og blålig. Charlotte ante ikke om sønnen hennes var død eller levende. Vilfred hadde svelget fostervann under fødselen, og en blodpropp hadde satt seg fast.
Den lille gutten var død i 18 minutter før han ble gjenopplivet. Det nybakte foreldreparet fikk flere ganger høre at sønnen deres sannsynligvis aldri ville gå, snakke eller spise selv.
– Jeg hvisket til ham at han gjerne ville slippe. For jeg kunne ikke la være å tenke at hvis han måtte være avhengig av hjelpemidler resten av livet og være lenket til rullestol, ville det vært bedre om han fikk fred, sier Charlotte til Ude og Hjemme.
Den første tiden var det vanskelig å slippe sønnen helt inn i livet. Og da Charlotte og ektemannen Jacob åtte uker senere fikk ham hjem til de andre søsknene, var det til en hverdag som var milevis unna drømmene de hadde hatt.
Huset var plutselig utstyrt med oksygenmaskin og sprøyter. Mens andre lærer å bytte bleie på sine nyfødte lærte foreldrene til Vilfred å sette sonde på sønnen. Om den lille gutten ville overleve, var fortsatt uvisst. Charlotte følte lenge at Vilfred var mer en pasient enn hennes egen sønn. Det ble en tung omstilling for hele familien.
Men Vilfred, som hadde fått diagnosen Cerebral Parese, hadde livsviljen. Han viste mer og mer at han var interessert i foreldrene, og livsviljen til den lille babyen tente håp. Til tross for de dystre utsiktene Charlotte og Jacob hadde blitt forespeilet, ble de fast bestemt på å motbevise dette.
Et mirakel
– Vi var ekstremt utmattet. Både fysisk og psykisk, og jeg kunne ikke la være med å tenke på om det var en feil at vi hadde fått Vilfred. Jeg følte at vi var i ferd med å ødelegge barndommen til hans søsken og vår fremtid, forteller Charlotte, som i den perioden så på Vilfred mer som en pasient enn sitt eget barn.
Men sakte men sikkert kom flere lyspunkter. Han beveget plutselig en fot. Deretter kom det pludring fra den lille gutten som tidligere hadde vært helt stille. Og en dag Charlotte kom inn i stuen til Vilfred som lå i lekegrinden sin, bredte det seg et stort smil om munnen på Vilfred.
– Det var en av de første gangene jeg følte meg mer som mor enn sykepleier, sier Charlotte.
Da Vilfred var 11 måneder kunne han sitte selv, og som toåring gikk han uten den lille gåstolen sin. Gutten som legene trodde ville ende opp i rullestol, uten språk, er i dag en glad fireåring som går i barnehagen og kan like mange ord som sine jevnaldrende.
Charlotte og Jacob må fortsatt trene mye med Vilfred, men den lille krigeren deres har gjort alle de dystre spådommene til skamme.
Skrevet bok
Nå har Charlotte skrevet boken «Gjenopplivet.» Og på Facebook kan hun fortelle at boken kan hjelpe andre i lignende situasjoner.
– «GENOPLIVET» har allerede funnet veien til flere biblioteker, men nå har debutboken min endelig fått en lektøruttalelse!!! Og den kan nå et enda bredere publikum. Jeg er så glad at jeg er helt fra meg!🙌🏽 I lektøruttalelsen står det blant annet “Velskrevet bok som vil hjelpe mange i lignende situasjoner», skriver hun.
En sterk historie som viser at mirakler kan skje når du minst venter det. Trykk gjerne på deleknappen for å spre en god historie i dag du også.