Redaksjonen 
Grupperingen SIAN har i det siste skapt sterke reaksjoner – og det med god grunn.
De aller fleste har fordømt SIANs agenda og budskap, og naturlig nok har så å si ingen gått i forsvar for SIAN sine holdninger og verdier. Men denne saken handler ikke bare om SIAN som gruppering; den handler også om ytringsfriheten vi i Norge er så heldige å ha. I et liberalt demokrati som Norge er ytringsfriheten et sentralt prinsipp, og det å innskrenke den er ulovlig etter norsk lov og den norske grunnloven; hvor sistnevnte for øvrig fungerer som den høyeste rettskilden. Det å for eksempel brenne eller rive i stykker Koranen er en lovlig handling i Norge, og hvorvidt man føler seg krenket eller såret av en slik handling er likegyldig fra et rettslig perspektiv.
Loven og ytringsfriheten tar ikke stilling til hvorvidt man er krenket eller såret – tvert imot er hele poenget med ytringsfrihet at man skal kunne uttrykke seg uten å ta hensyn til hvorvidt noe vil oppfattes som kontroversielt, eller kan fremstå som støtende. Dette innebærer også retten til å potensielt fornærme eller såre andre med sin ytring; så lenge denne ytringen ikke rammes av for eksempel straffelovens § 185. Det er her sentralt å nevne at dersom SIAN ytrer seg i strid med de gjeldende norske lovene, er dette noe som selvsagt skal slås ned på. Utgangspunktet for denne teksten, og det som altså diskuteres her, er de ytringene som kan sies å være beskyttet av det norske lovverket.
Selv om man selvsagt kan fordømme SIANs ulike budskap eller ytringer endrer ikke dette det faktum at ytringsfriheten altså er lovgitt. Alle som føler seg såret av SIAN har naturligvis rett til å føle sinne, sorg og fortvilelse – og det er her også nødvendig og avgjørende å kritisere SIAN. Men alle er simpelthen nødt til å akseptere at Norge er et land med grunnlovfestet ytringsfrihet; jf. § 100 i Kongeriket Norges grunnlov. Og det er altså heller ingen lov mot blasfemi i Norge, da denne som kjent ble opphevet i 2015. Uansett hvor sårende det er – særlig for muslimer – å være vitne til SIANs ytringer og holdninger, kan ikke ytringsfriheten vike på grunn av dette. Prinsippet om ytringsfrihet er noe av det som gjør at Norge er et fritt og godt land å bo i, og det er fort gjort å ta dette for gitt.
Det er som sagt ytterst få som ikke tar avstand fra SIAN, og denne grupperingens ytringer er naturligvis ikke spesielt gode eksempler på særlig kreativ eller intellektuelt overbevisende religionskritikk. Likevel er det svært viktig å presisere at ytringsfriheten er nødt til å stå sterkt, og alle nordmenn bør forsvare den og stå opp for hvilken betydning vår ytringsfrihet har for Norge som et fritt land. Å foreta innskrenkninger i den allerede bestemte, definerte og lovgitte ytringsfriheten, for å unngå at SIAN får uttale seg i henhold til disse bestemmelsene, er svært problematisk. I et demokratisk og åpent samfunn skal i utgangspunktet ikke religiøse, politiske eller andre samfunnsmessige overbevisninger være noe som får en til å unngå å ytre seg. Debatten rundt SIAN burde fungere som en påminner om hvorfor ytringsfrihet er så uhyre viktig i et samfunn. Det udiskuterbare faktumet er at Grunnloven tilrettelegger for ytringsfrihet, og dermed må samtlige innbyggere i Norge også anerkjenne at man i dette landet har en grunnlovsfestet rett til å benytte seg av denne ytringsfriheten.
Den friheten vi har til å ytre oss i Norge er fundamentalt viktig for ethvert fritt samfunn. At enkeltindivider ikke blir ilagt for sterke begrensninger for hva som er greit å uttrykke, er dessuten en forutsetning for at et gitt land faktisk er fritt. Et slikt fritt og åpent samfunn bygger også på evnen til å tolerere og akseptere andres rett til å uttale sine egne meninger og holdninger. Det er derfor i det store bildet givende for et samfunn å høre vidt forskjellige synspunkter, selv om enkelte av disse av mange kan oppfattes som ekstreme eller umoralske. Både gjelder dette med tanke på hvordan samfunn utvikles gjennom konkurrerende synspunkter, ideer og tankesett; men også fordi enkelte ekstreme ytringer kan fungere som påminnelser om hva det er en klar majoritet i et samfunn faktisk ønsker at skal være definerende verdier. En åpen og inkluderende offentlig debatt, som bærer preg av at man kan ytre seg fritt, danner dessuten et grunnlag for at de mest gjennomtenkte og motstandsdyktige ideene kan komme seirende ut.
Et samfunns utvikling er i så måte avhengig av at ulike meninger, ideer og oppfatninger drøftes i det åpne. At man i et samfunn er en del av en konkurransepreget debatt, danner selve grunnlaget for at man kan komme til fordelaktige bestemmelser og avgjørelser. Og dersom en slik offentlig debatt skal være reelt åpen og fri, må den omfatte motstridende ideer, oppfatninger som står i konflikt med hverandre, og da også nødvendigvis synspunkter og oppfatninger som folk flest vil fordømme og ta avstand fra. I et samfunn hvor retten til å ytre seg står sterkt, vil følgelig også gode argumenter, gjennomtenkte begrunnelser og rasjonell tenkning ha en plattform og et solid grunnlag for gjennomslagskraft.