Marthe Austegard 
I kjølevannet av Live Nelviks serie, Lives oppdragelsesreise, hvor hun blant annet tar for seg oppdragelse på 2000-tallet kontra oppdragelse på 80-tallet, har tanker om gevinstene fra fri lek versert rundt i hodet mitt.
Live er oppgitt over flere ting, og en av dem er foreldres involvering i leken.
For noen år siden gikk serien Verdens beste pappa, med programleder Lars Karelius Noer, hvor han sammen med andre fedre utforsket hva som skulle til for å være god i papparollen. Det som festet seg best i hodet mitt etter å ha sett serien, var at den ene pappaen fikk råd om å snu seg bort og la datteren prøve og feile. Faktisk, fysisk snu hodet sitt bort og ikke hauke over datteren.
For det er noe vi gjør mer og mer av, hauke over, passe på og sikre at uhell ikke finner sted.
Med fri, uorganisert lek, kommer flere goder for barna våre
De lærer seg å våge, å feile, å falle og å reise seg igjen.
De lærer seg hva som må til for å gjenvinne godt humør og pågangsmot, å tåle avvisning, å finne ut av saker og ting!
Det kan komme noe godt ut av å sitte og vente på at nabogutten kommer hjem fra en annen kamerat. Den tiden en sitter og venter kan en bruke på å fundere på hvordan en skal matche den andre kameraten i kulhetsgrad.
Kanskje naboen kan få låne den nye sykkelen en runde?
Vi voksne må også tåle at det går en kule varmt!
Når ikke mor eller far er tilgjengelig, må poden selv øve seg på konfliktløsning. Det er fantastisk trening i sosial kompetanse å selv finne ut av hvordan en kan inkludere ulike typer og aldre i lek!
Så kjære mødre og fedre, ta med dere en stor papirutgave av helgens avis, sett dere med en termos med kaffe, på lekeplassens benk, eller på en stol i gaten, og gjem dere godt bak papirsidene. Overse og overhør – med god samvittighet, at poden finner ut av ting på egen hånd.
Men helt organiseringsfritt blir det nok dessverre ikke. En må tross alt sørge for at det fins noen andre barn i gaten å bryne seg på. At ikke samtlige er bortreist på slalåmkurs eller fotballturnering.