Hun ble fortalt at hun burde tatt abort – Svaret til mor blir nå applaudert av mennesker over hele verden

935

Noen ganger glemmer jeg at vår sønn har Downs syndrom. Det er lett å bli distrahert av en 2-årings energi, morsomme påfunn og entusiasme. Gabe er snill, men sta. Han løper umiddelbart for å sjekke hvordan det går med søsteren sin når hun har et dramatisk, «jeg er 4 år og kan alt i denne verden» utbrudd. Han klatrer plutselig opp på fanget mitt, strekker sine små fingre opp for å stryke kinnet mitt, bare for å si, «Jeg elsker deg.»

Han ødelegger også ting. Åpner skuffer, trekker ut ting, kaster dem på gulvet. Når du konfronterer ham, legger han hodet på skakke og ser på meg med et beklagende utrykk. Han hjelper med å rydde opp, noen ganger, eller vandrer videre for å ødelegge noe annet. Han elsker musikk; Han begynner å danse så fort vi slår på en låt.

Noen ganger glemmer jeg, fordi Gabe bare er – Gabe. Når jeg ser på ham, ser jeg ikke Downs syndrom, jeg ser sønnen min – en søt, bestemt liten gutt.

Noen ganger glemmer jeg, og det gjør det enda vanskeligere når noen minner meg på det, på en ikke så snill måte.

Som butikkdamen som ga meg triste øyne og hvisket, «Jeg vedder på at du skulle ønske du hadde visst det før han kom ut. Du vet at de har en test for det nå … «

Raseri gikk gjennom kroppen min. Jeg hadde lyst til å dra henne over kassa, og slå henne. Jeg målte henne med øynene, visste jeg kunne ta henne.

I stedet brukte jeg hjernen. Jeg smilte en gal dames smil. «Jeg vet, ikke sant?! Det er så mye vanskeligere å kvitte seg med dem når de kommet ut. Tro meg jeg har prøvd …»

Jackpot! Munnen hennes gikk ned, og hun stirret på meg i sjokk. Jeg lente meg over kassa og hvisket til henne: «Hva sier du, er det OK å drepe ham mens han er inne i magen, men ikke utenfor? I min bok er det ingen forskjell. Forresten visste vi alt om ham under graviditeten min. Han er vår sønn nå, og han var vår sønn da. Det er ingen måte i helvete at jeg ville la noen skade komme til noen av mine barn, blant annet i løpet av tiden de er så latterlig ansett som engangsbruk.»

Jeg hadde glemt at noen ganger er det ikke Gabe andre mennesker ser. De ser en med «downs». De ser slitne foreldre og en belastet søster.

Jeg glemmer noen ganger at det ikke er deres feil. De vet bare ikke bedre.

Jeg glemmer noen ganger at dette var meg en gang også. Det jeg visste om Downs syndrom før vi fikk Gabe, var det lille jeg hadde lært av bøker.

Fordi jeg noen ganger glemmer hvorfor måneder som oktober er så viktige for meg. Det gir samfunnet en sjanse til å spre bevissthet, utdanne offentligheten, for å avlive mytene som er der ute og vise våre barn i et annet lys.

Noen ganger er det lett å glemme at barna våre har Downs syndrom. For oss er de bare Gabe eller Ole eller Lise eller Daniel eller Kjersti. Og det er slik det skal være og vil være hvis vi fortsetter å bringe bevissthet og kjempe for aksept – ikke bare i oktober, men alle dager i året.

Artikkelen er skrevet av Sherry Clair. Del ordene til denne mammaen videre. 

LIK SIDEN VÅR