Eivind Skår Ertesvåg 
Denne historien har ingen lykkelig slutt. Vi vet ikke en gang om den er sann. Men jeg synes den bør fortelles. For den reiser et viktig spørsmål:
Hva er det rette å gjøre hvis du føler at du blir utnyttet av andre mennesker?
Mannens beslutning i historien var neppe enkel. Noen vil mene at den er feil. Andre vil synes han gjorde det eneste rette, selv om avgjørelsen nok ble tatt i affekt.
Hva mener du? Les historien og gjør deg opp din egen mening. Her er den – fritt oversatt fra engelsk:
Min stedatter skal snart gifte seg. Bryllupsplanleggingen har tatt opp det meste av hennes og morens tid de siste seks månedene. (Jeg sier moren ettersom vi ikke er gift, selv om vi har bodd sammen i 10 år.)
Min stedatter ble uteksaminert fra universitetet i desember. Jeg betalte studiene hennes. For selv om det var en statlig skole, betalte jeg allikevel 340 000 kroner for studiene. Hun har ingen jobb og har bodd hos oss både under og etter studiene. Jeg kjøpte til og med en bil til henne slik at hun kunne kjøre mellom skolen og hjemmet.
Med jevne mellomrom dukket hennes udugelige far opp for å tilbringe tid sammen med henne. Hun omfavnet ham like hjertelig hver gang. Selv om han hverken har betalt én krone for utdannelsen hennes eller barnebidrag (noe som er min kjærestes feil fordi det ikke inngikk i skilsmisseoppgjøret), elsker hun ham og vil ha ham i livet sitt. Hver gang har han vært der akkurat lenge nok til å knuse hjertet hennes og bryte alle løftene han har gitt henne.
Lokalet hvor bryllupet skal holdes har plass til 250 personer. Jeg laget en liste med 20 personer som jeg ville invitere ettersom det uansett var meg som skulle betale for alt. De sa at det ikke var noe problem og at de skulle fikse det. Så jeg ga beskjed til mine venner at de måtte sette av datoen og at de snart kom til å få hver sin invitasjon.
Sist lørdag traff jeg en av vennene mine, som stod på listen, på golfbanen. Jeg spurte ham om han kom til å dukke opp. Han svarte at han ikke hadde fått noen invitasjon. Han fortalte at han hadde sett kunngjøringen om bryllupet i avisen men at han aldri hadde fått invitasjonen. Han hentet avisen, og ganske riktig, der var kunngjøringen. Den hadde min kones navn og eks-mannens navn. Mitt navn var ikke med.
Dette førte til en stor krangel med kjæresten min. Jeg fikk nemlig vite at INGEN av mine venner var invitert. Grunnen? Ingen av dem var «viktige» nok til å få plass blant de 250 gjestene. Jeg var forbannet. Men det var ingen ting jeg kunne gjøre. Mine venner hadde allerede blitt fornærmet.
Kjæresten min sa at hun kunne prøve å klemme inn noen av mine venner hvis noen av de inviterte takket nei. Men dette ble det ultimate slaget i ansiktet for min del. Jeg kjente at jeg kokte.
I går hadde vi en stor søndagsmiddag med min stedatters svigerfamilie og en overraskelsesgjest – min stedatters far. Under middagen kunne datteren offentliggjøre den glade nyheten om at hennes ekte far hadde mulighet til å være tilstede i bryllupet og at han skulle gi henne bort i kirken. Dette ble møtt med overstrømmende kommentarer av typen «å, så flott!» og «det er fantastisk!»
Jeg tror aldri at jeg har vært så sint og følt meg så dårlig behandlet. Jeg skalv, bokstavelig talt! Jeg måtte bruke tid på å samle meg, for jeg visste ærlig talt ikke om jeg skulle gråte eller begynne å kjefte. Når jeg hadde roet meg såpass at jeg kunne snakke, reiste jeg meg fra stolen for å utbringe en skål. Jeg husker ikke eksakt hvordan jeg ordla meg, men det var omtrent slik:
«Jeg vil utbringe en skål. Det har vært en stor ære for meg å være en del av denne familien de siste 10 årene. På dette tidspunktet i livet mitt føler jeg en stor takknemlighet overfor bruden og brudgommen fordi de har fått meg til å innse noe veldig viktig. De har vist meg at min rolle i familien ikke er den jeg trodde den var.»
Jeg la merke til at gjestene ble forvirret. De satt der med store øyne.
«Jeg trodde jeg var en respektert og elsket stefar, men i stedet viser det seg at jeg har hatt rollen som minibank, en pengestrøm, men ikke noe særlig mer. Ettersom jeg har blitt erstattet som vert for bryllupet, både på invitasjonene og i kirken, overlater jeg herved det økonomiske ansvaret for bryllupet til min etterfølger – brudens far. Skål for det lykkelige paret – og veien de har valgt å følge. Dere finner veien ut av huset selv!»
Er dette egoistisk av meg?
Det var forventet at jeg skulle betale flere hundre tusen kroner for et bryllup jeg ikke får invitere noen til. Et bryllup jeg åpenbart ikke er den del av. Jeg har fått nok av min stedatter og kjæresten min. Samme kveld stengte jeg vår felles konto og flyttet mine penger over til min egen konto.
Jeg har rett og slett fått nok!
Hva tenker du om det mannen gjorde? Var det en riktig beslutning? Eller var en irrasjonell handling fra en bitter mann?